Morgenbladets kulturmanifest er mindre innovativt enn innpakningen tilsier

Når noen skriver et manifest, mener de alvor. Og når noen formulerer teser, uansett om de spikres opp på kirkedører eller ikke, er det som oftest bryet verdt å studere tesene grundig.

Så også med Morgenbladets brede oppslag 31. oktober, der det formuleres både en kritisk analyse av den norske kulturpolitikkens idétørre stillstand og et utvalg tiltak som kan røske kulturpolitikken ut av den anakronistiske hengemyra som den sitter fast i. På flere områder har Morgenbladet og kulturredaktør Ellefsen åpenbart rett i det som skrives, selv om den inspirerte formuleringsgleden noen steder går utover presisjonsnivået. Men dette er journalistikk og ikke forskning. Det er all mulig grunn til å gi både avisen og kulturredaktøren ros for viljen til å løfte frem kulturpolitikk som et tema for diskusjon og analyse.

Den offentlige samtalen om kulturpolitikken har dermed blitt bedre og ikke minst bedre informert. Det gleder særlig oss som arbeider med å forstå og forklare norsk kulturpolitikk. Den økende kvaliteten på den kulturpolitiske diskursen gjør også at noe så sjeldent som et kulturpolitisk manifest fortjener en kommentar – en kombinasjon av skryt og presisering av fakta som dels styrker og dels svekker argumentasjonen i manifestet.

«Kulturpolitikken har vært klar over utfordringene på dette området i mer enn førti år.»

Det er utvilsomt riktig når Ellefsen skriver at norsk kulturpolitikk ikke er tilpasset en digital virkelighet. Problemstillingen er samtidig eldre og stikker dypere enn det som fremgår av manifestet. Kulturpolitikken har gjennom et par tiår vært preget av en gradvis og ambivalent omfavnelse av det digitale, som gjør at det man kan beskrive som den digitale kulturpolitikken er underutviklet og på mange måter umoden. Det gjelder ikke minst i møtet med plattformselskaper og kunstig intelligens.

Paradokset på dette området er at kulturpolitikken har vært klar over utfordringene på dette området i mer enn førti år. I kulturmeldingen fra 1981 skriver for eksempel Kirke- og undervisningsdepartementet dette:

«Over telenettet er det mogleg å kople seg til databasar nesten same kor det ligg i verda. Men samtidig skaper denne utviklinga fare for faktiske informasjonsmonopol hos dei som byggjer opp og forvaltar slike databaser. Store fleirnasjonale selskap vil her sannsynlegvis få ei dominerande rolle, mange med hovudbase i Sambandsstatane.»

Beskrivelsen fremstår som nesten profetisk. Der datidens kulturpolitiske strateger hadde fremsyn og selvtillit, fremstår dagens kulturpolitikk på dette området som resignert og handlingslammet. Delvis med god grunn. Det viser seg svært utfordrende å regulere Sambandstatanes informasjonsmonopoler (eller, i Morgenbladets terminologi, oppmerksomhetsoligarkene) til å gjøre mindre eller mer av noe som helst. Det forsøkes likevel iherdig, særlig gjennom EU.

Det viser seg også utfordrende å påvirke det norske folk til å gjøre det som er bra for dem. Her ligger det en svaksynt flekk eller to i Ellefsens analyse. Han bruker Norsk mediebarometer (SSB) til å beskrive tingenes begredelige tilstand og kommer frem til at det norske folk «vier all sin ledige oppmerksomhet til de nye mediene». Selv om det er godt sagt, er det ikke riktig. Det skyldes både en statistikk med klare svakheter og en litt rask lesning av den. Når SSB måler bruk av den utdaterte kategorien «Internett» inkluderer byrået bruk av internett i arbeidstida, men tar på den andre siden ikke høyde for at nesten all mediebruk foregår over nettet, og at medial multitasking er mer regel enn unntak.

«Hvilken organisasjon som skal utrette ‘livsviktige ting for fellesskapet’ vil ikke ha en egeninteresse i å få bekreftet hvor viktige de er for samfunnet?»

Det som derimot barometeret illustrerer godt, er det norske folks stødige bevegelse vekk fra den subsidierte kulturen – som kulturpolitikken er bygget opp rundt, inkludert den kulturen som med god grunn fremmes i Morgenbladets manifest som samfunnsavgjørende. Her kunne Norsk kulturbarometer (2024) vært en nyttig kilde for teksten. I den siste utgaven (2024) ser vi at besøket på teater og kunstutstillinger er på sitt laveste siden målingene begynte i 1991. Boklesing er nedadgående, i likhet med besøk på bibliotek. Og det å synge i kor, spille i gruppe eller band, som fremheves som en særlig viktig aktivitet for fellesskap og mening, det er det bare 7 % av oss som holder på med. Det er faktisk ikke flere som spiller i korps og synger i kor enn det er folk som går på opera (også 7 %). Dette er tallene som både en gammeldags og en ny, radikal kulturpolitikk må forholde seg til.

Det overordnede perspektivet for manifestet er at kulturen og kulturpolitikken må være rettet mot folket, mot fellesskap og mot best effekt for flest mulig – noe som innebærer effektivisering av flere tunge institusjoner og en kraftig reduksjon av antall faste stillinger. Det er sikkert mulig, men det er vanskelig å følge argumentet om at livsviktige oppgaver ikke kan bindes opp i faste stillinger i organisasjoner med en egeninteresse av å få flere oppgaver. Hvilken organisasjon som skal utrette «livsviktige ting for fellesskapet» vil ikke ha en egeninteresse i å få bekreftet hvor viktige de er for samfunnet? Her ville ironisk nok kanskje et byråkratidirektorat vært en bedre idé, med mandat om kritisk og løpende vurdering av statlige byråkratiers størrelse.

Hvis man ser på den mest operative delen av det kulturpolitiske manifestet, er det nok mindre politisk innovasjon i teksten enn innpakningen skulle tilsi. Det Ellefsens analyse indirekte viser, er at kulturpolitisk ideologi utvikles sedimentært, lag på lag. I stedet for en utvikling fra å fokusere på folk til å fokusere på kunst til å fokusere på kunstnere, slik teksten beskriver utviklingen, prøver den norske kulturpolitikken å gjøre alt på en gang. Den vil ha både frivillighet, avantgarde, kor, kunstnerøkonomi, kulturnæring, kultureksport og fri scenekunst. Om den får det til, er et helt annet spørsmål. Det ligger et tydelig problem her i at kulturpolitikere er veldig lite glade i og lite flinke til å prioritere noe på bekostning av noe annet.

Det ambisiøse manifestet illustrerer også, kanskje ufrivillig, de viktigste partipolitiske nyansene i kulturpolitikken. Slik blir forslagene og analysene en slags tverrpolitisk collage av ulike kulturpolitiske ideer som har blitt løftet frem av ulike partier. Et fokus på folket fra det klassiske sosialdemokratiet, et løft for frivilligheten fra sentrumspartiene, et kritisk blikk på unødvendig byråkrati og nødvendig effektivisering fra de blå og mørkeblå partiene. Og selv om enkelte forslag nok er langt over grensene for det urealistiske i dagens kulturpolitiske klima, er det unektelig forfriskende med forslag om billig og enkel mat på Nasjonalmuseet (et brudd med den estetiske totalpakken de leverer) eller ønsket om at nasjonale kulturinstitusjoner glatt kan overse både cruiseturister og rederdøtre. Vi trenger både realistiske og urealistiske forslag, og vi trenger en informert og opplyst samtale om at en annen kulturpolitikk faktisk er mulig.