Minneskrift over den kulturelle spaserstokken i Stavanger

Forleden gjennomførte jeg nok en nydelig turné i regi av Den kulturelle spaserstokken, den ellevte på elleve år. Selv under koronaepidemien lot det seg gjøre å skape rørende konsertmøter på gamlehjemmene, i en tid som var preget av ensomhet og isolasjon. Budsjettkuttet på 250 000 kroner ser ut til å bety slutten på det profesjonelle kulturtilbudet for eldre i Stavanger kommune. Det er en tragedie.

Mannen som smilte som en sol

Han smilte med hele ansiktet, helt fra han ble trillet inn i rommet, gjennom konserten, gjennom etter-praten, klemme-runden og da vi forlot sykehjemmet. “Dette vet jeg er kvalitet», hadde han sagt forventningsfullt, mens rullestolen trillet gjennom korridoren, mot konsertrommet.

Han så yngre ut enn de andre. Jeg undret meg litt over den litt overveldende smilingen. Var det uttrykk for en omsorg overfor oss musikerne, et ønske om å bekrefte at konserten var god? Etter hvert forsto jeg: Smilet hans var et reint uttrykk for glede. For denne mannen representerte konserten vår et bilde av livet utenfor institusjonens vegger, og det friske i ham selv.

Iblant sang ham med, og jeg forestilte meg at nervesignalene i hjernen hans lyste opp som et fyrverkeri. Tekstene og musikken bandt tanker og følelser sammen, og knyttet nåtiden sammen med veven av historier og kunnskap han hadde samlet gjennom livet.

Jeg er så takknemlig over å ha fått holde på med dette.

En gammel venn

Det tar noen minutter før jeg kjenner deg igjen. Du sitter i stolen, og jeg vet at bagasjen din rommer historier fra et fascinerende og innholdsrikt liv. Du var en pioner innen yrket ditt, og en fest å prate med. Etter at du ble pensjonist fortsatte du å lære deg nye ting, du inspirerte meg.

Etter at livspartneren din gikk bort, fortsatte du å leve, men gradvis ble også din helse svekket. Nå setter aldringen begrensninger for livet ditt. Synet ditt er sterkt svekket, du har fortsatt noe hørsel, men det er vanskelig å orientere seg. Samtaler går på kryss og tvers i rommet, iblandet støy fra kaffekopper, møbler som flyttes og mennesker som beveger seg. Du bruker hørselen til å tolke omgivelsene, men lyden er stadig vanskeligere å organisere, samtalene krevende å skille ut. Folk er engasjerte i rommet rundt deg, men du har fått et handikap. Du bruker så altfor mye energi på å orientere deg, og enda mer krevende er det å delta. Derfor observerer du, og de siste månedene har du kanskje trukket deg tilbake. For dem som er utenfor kan du virke ufokusert, litt desorientert og fjern.

Jeg setter meg på huk, klemmer hendene dine og hilser deg varmt. Du er litt forvirret, prøver å skjule at du ikke kjenner meg igjen. Jeg vever inn noen minner vi har delt, og du forstår at vi er gamle kjente, men minnene dine er fortsatt tåkete. Du stiller de samme spørsmålene, flere ganger. Jeg lurer på om det er uttrykk for aldersdemens. Du vet fortsatt ikke helt hvem jeg er, men vil gjerne holde meg lenger, snakke med meg. Jeg må rigge klar til konserten og du sender meg av gårde med et smil.

Vi synger oss gjennom Halldis Moren Vesaas innsiktsfulle tekster, innimellom synger publikum med. Jeg ser en endring i ansiktet ditt, du er påskrudd, engasjert. Igjen forestiller jeg meg hjernesignalenes fyrverkeri. Det er så godt å se deg sånn. Når konserten er ferdig strekker du armene ut og fram, for å signalisere at du vil at jeg skal komme til deg. Du klemmer meg varmt og lenge. Du husker alt. Forteller. Gjennom denne timen har du tatt del i fellesskapet sammen med alle de andre, du har engasjert deg, tenkt og følt. Det er som om personligheten din trenger gjennom ansiktstrekkene dine igjen.

Den kulturelle spaserstokken

Gjennom Den kulturelle spaserstokken får eldre over hele landet oppleve kvalitetskonserter med profesjonelle musikere. Konserter som er grundig vurdert, ut ifra kvalitet og målgruppe. Det er konserter som aldri vil være økonomisk bærekraftige, men som har helsefremmende effekter og som gir mange eldre økt livskvalitet og fellesskapsopplevelser.

Tilskudd fra Norsk kulturråd eller andre nasjonale fond er forbeholdt offentlige konserter med billettsalg. Det er med andre ord ikke mulig å finansiere slike konserter derfra.

Når Stavanger kommune foreslår å fjerne budsjettposten på 250 000 kr, innebærer det med andre ord at hele konserttilbudet bortfaller, etter 20 års drift. Det er en tragedie.

Vi er ikke bare kjøtt og blod, og vi vet at den fysiske og psykiske helsen henger sammen. Hva er vitsen med å bli gammel om vi skal fratas det som gir oss opplevelsen av verdi, innhold, deltakelse og fellesskap?