Med innsida ut og smørsida opp ⋆ Kontekst
Ikke sinte nok: – Vi hadde egentlig tenkt til å kalle den første skiva vår Ja. Vi er et ja-band, vi vil ikke være så negative som punken vanligvis er, sier Knut-Oscar Nymo.
Ikke sinte nok: – Vi hadde egentlig tenkt til å kalle den første skiva vår Ja. Vi er et ja-band, vi vil ikke være så negative som punken vanligvis er, sier Knut-Oscar Nymo. Foto: Marte Bjerke

Med innsida ut og smørsida opp

Det er lenge siden punken var en provokasjon. Oslo Ess greier likevel å erte på seg en og annen punkpurist. Fordi de ikke er sinte nok.

Hør favorittmusikken til Oslo Ess

Backstage på Båthusteatret i Fredrikstad, tidlig ettermiddag: Stemninga er avslappa. På grensa til døsig. Bandet bestiller cappuccino og kaffe latte («ikke skriv det’a»), gitarist Peter Larsson viser fram rifla si, han skal på jakt, trommis Kenneth Kapstad ber ham ikke sikte den sånn rett på ham, kaffemaskinen er ødelagt, det blir svart på kanne, og der kommer endelig bassist Knut-Oscar Nymo fra tannlegen. Det mest dramatiske som skjer denne ettermiddagen er at vokalist Åsmund Lande lener seg en anelse over bordet når han blir engasjert. Ennå er det mange timer til kveldens opptreden. Da er energinivået et ganske annet.

– Sannheten ødelegger alt.

I tekstene til Oslo Ess er alt sant. Nesten. Knut-Oscar mener likevel at de beste historiene aldri er helt sanne.

– Sannhet ødelegger alt i en god historie. Hvis man sitter med en kompisgjeng og prater på byen, og så er det noen der man ikke har snakka med før, så kan man juge litt, endre noen detaljer, forklarer han.

Litt harmløs juging skaper ikke bare gode historier, men også gode sangtekster.

Caroline, kjærligheten og smørsida ned

30 låter, fordelt på tre plater, forteller historiene om stripperen; «jeg visste hun var den rette da jeg så a første gang / møllergata, midt på natta, dansende på stang», om den narkomane fetteren til Åsmund; «så er det kjærlighet ved første stikk / resten er ren skjær matematikk», eller om industriarbeidersamfunnets død i Leter etter jobb. Sjølopplevd, gjenfortalt eller oppdikta – menneskene som bekler Oslo Ess’ univers har ett fellestrekk: De har kommet skeivt ut, snubla inn i livet med smørsida ned.

Og så er det kjærligheten da, den såre og vanskelige, som i Brenn byen ned: «Jeg går ikke ut av den bilen her før noen bærer meg ut / Jeg føler meg enda verre enn jeg ser ut / Vi ruller opp til byen og det snør / Ikke stopp bare fortsett å kjør / Alle navnene på skiltene minner om deg og de bringer fram det aller aller verste i meg»

Eller den varme og altoppslukende kjærligheten:

– Caroline heter den første singelen fra plata Verden på nakken, venner i ryggen. Teksten er en ganske eksplisitt beskrivelse av et kjærlighetsforhold. Finnes Caroline?

– Ja.

– Hun heter Caroline Vebergsvik, som dere synger i sangen?

– Hun heter noe veldig nær det, sier Åsmund, flirer og legger til:

– Hvis man er fra Vestby, der jeg kommer fra, er det umulig å ikke skjønne hvem jeg synger om. For det første fordi vi var kjærester i hele ungdomstida, og for det andre fordi navnet ligner så veldig mye.

De dønn ærlige tekstene har til tider gjort det flaut å gjøre intervjuer.

– Den teksten fikk mye oppmerksomhet. Den er ment generell, som en «min første kjærlighet»-låt. Den er ikke nostalgisk eller klagende, men da man var yngre kjentes alt så sterkt. Det var veldig flaut da vi hadde premiere på låta på Lydverket, minnes Åsmund.

– Du måtte starte intervjuet flere ganger på nytt, husker Knut-Oscar.

I Caroline strakk trioen grensene for hva de egentlig turte å utlevere i en sangtekst.

– Det gikk en faen i oss da vi skreiv Caroline. Vi lagde den sammen med musikerkollega Anton Ruud. Han pusha oss: «Tør å si det! Hvis du tør å si det, da er du faen meg gæren, og det er kult med gærne folk!» Jeg synger mitt eget navn i den låta. Det synes jeg er det drøyeste med teksten, at jeg synger: «Jeg tror jeg er forelska, Åsmund. Jeg tror at jeg har vært det en stund.»

– Når går tekstene over i å være injurierende? Kan man komme opp i en Knausgård-situasjon som band?

Stille rundt bordet. Knut-Oscar drar på det:

– Den er veldig på kanten…

– Har dere noen gang blitt oppringt av sinte ekser for å ha utlevert dem i tekstene?

– Nei, smiler Åsmund.

– Du fikk vel en kommentar fra Caroline, spør Knut-Oscar.

– Jo, jeg fikk en melding, medgir Åsmund.

– Nå blir jeg flau, parerer Knut-Oscar.

– Vi er dem som holdt ut lengst

Et av forbildene til vokalist Åsmund er Bruce Springsteen, nettopp på grunn av hans evne til å være seg sjøl i tekstene.

– Han gir jævlig mye, han er personlig og direkte.

I låta Dette kan ikke gå godt, fra debutskiva Uleste bøker og utgåtte sko, bruker Åsmund sin egen familie i teksten: «Hennes øyne er røde, hans er gule og blå / de var nysgjerrige røvere som vi var før òg / og en kan lett misforstå den første gangen man triller / at «intet våger intet vinner» ikke gjelder for piller».

– Teksten skreiv jeg etter å ha besøkt fetteren min i buret. Han er narkoman, og låta handler om kjærligheten mellom to narkomane. Alle detaljene er ikke biografiske, men rammehistorien er sann, forteller Åsmund.

Den siste plata til Oslo Ess kom i februar og fikk navnet Alle hjerter deler seg. Albumet blei distribuert sammen med en utgave av gatemagasinet =Oslo. Halvparten av inntektene gikk direkte til selger og resten til stiftelsen Erlik Oslo. Under Bylarm i år samarbeidet musikerne og Erlik Oslo igjen, denne gang om minifestivalen og gratisarrangementet Brylarm, dedikert de som lever på gata.

– Jeg synes det er fint å belyse det som ikke er normalen, punken er utskuddenes musikkstil, sier Åsmund.

– Men er det sjangeren som utløser engasjementet, eller er det engasjementet som utløser musikkstilen?

– Nei, dette er sånn vi er, og måten vi er på er kanskje påvirka av den subkulturen vi har vært en del av, punke- og rockemiljøet som vi har tilhørt hele livet, sier Åsmund.

Uansett hva navnet måtte indikere, ingen av de tre musikerne i Oslo Ess er fra Oslo. Men de møttes i hovedstaden, i miljøet rundt den nå nedlagte klubben Elm Street.

– Det å spille i band er en eliminasjonsprosess, fra man begynner som 13-åring. De fleste faller fra, begynner å spille fotball, får andre interesser, noen flytter. Vi er dem som blei igjen i miljøet, vi er dem som aldri fikk jobb eller kjærester, vi er dem som holdt ut lengst, sier Knut-Oscar.

Ja!

Tilfeldigheter, felles miljø og et ønske om å synge på norsk, førte de tre for alvor sammen. Historien om bandet er beskrivelsen av en opptur, unison hyllest fra kritikerne og et stort og trofast publikum over hele landet.

Da debutplata kom, plasserte pressen Oslo Ess i kjølvannet av Jokke og Raga Rockers. Gutta er ydmyke over sammenligningen, men begynte ikke å høre på norsk punkrock før journalistene trakk linjer bakover i tid.

– Vi hadde egentlig tenkt til å kalle den første skiva vår Ja. Vi er et ja-band, vi vil ikke være så negative som punken vanligvis er, den som kaster kritikk rundt seg. Der skiller vi oss fra både Jokke og Raga. Vi har sagt i intervjuer at vi lager punk i annen. De som spiller punk blir forbanna for at vi sier vi spiller punk, det blir punk mot punk, sier Knut-Oscar.

– Dere er ikke sinte nok?

– Nei, vi er altfor blide og livsbejaende.

– Til tider da, understreker Åsmund:

– Det er morsomt å pushe grensene til punken sånn sett. Og nå snakker jeg for meg sjøl, men for tida lytter jeg til mye mer rolig musikk enn punk: indie, americana, country, artister som Ryan Adams og Steve Earle. Men jeg synes det er jævlig gøy å spille punk, spille rock.

Gutta har hørt mye på rap – «i hemmelighet» – parallelt med oppveksten i rockemiljøet. Interessen har avstedkommet et samarbeid med rapperen Pål Tøien, alias OnklP. Låta Styggen på ryggen med OnklP og De Fjerne Slektningene, som Åsmund og Knut-Oscar er del av, har i skrivende stund ligget fire uker på VG-lista.

– Rap er tekstbasert bøllemusikk det òg, utdyper Knut-Oscar.

– Når vi skriver tekster forsøker vi å få den samme flyten som rapen har. En rapper rapper som han snakker, han bruker det samme språket. Tekstene må høres intuitive ut, ikke komponerte, mener Åsmund.

Vennskap og uvennskap

Båthusteatret i Fredrikstad, litt seinere på kvelden: Svetten renner fra tatoverte armer. Panna er blank. Uttrykket intenst. Munnen gaper over mikrofonen, og Knut-Oscars bass sagger mot knærne. Peter angriper strengene som sto det om livet. Publikum presser seg nærmere. Snart har en jente kjempa seg opp på scenen. Hun står himmelfallen, som et barn som har brutt seg inn i Charlies sjokoladefabrikk. Keyboardist Einar Stenseng geleider henne høflig ned igjen. Det begynner å bli svett her nede på gulvet også. Dansinga går over i knuffing.

– Hei! Det er så teit å se voksne folk slåss, sier Knut-Oscar fra scenen.

– Kan dere ikke heller gi hverandre en klem eller noe?

Jo da, det hender at det går en kule varmt. Også for gutta i Oslo Ess. I 2012 hadde de som ambisjon å bli det mest turnerende bandet i Norge, et mål de nådde med 215 konserter.

– Dere har aldri blitt uvenner?

– Én gang i fylla. Da slutta jeg i bandet, sier Knut-Oscar.

– Du slutta?

– Ja. I fire timer. Det var på bowlinga i Vågå.

Ett av mange turnéstopp for Oslo Ess.

– Det var en mørk mørk kveld, altfor mye rødvin og jævlig dårlig stemning i publikum. Det eskalerte til at jeg og Åsmund utfordra hverandre til å slåss, rett og slett. Så flaut som det er, liksom. Peter og Einar holdt oss igjen på hver side, og da klikka jeg og sa: «Nå slutter jeg!»

Dagen derpå våkna Knut-Oscar som en angrende synder, med en knekt tå.

– Og så gikk jeg inn til Åsmund og sa unnskyld. Men rundt det kreative har vi aldri blitt uvenner. Jeg synes det har gått overraskende bra, i alle fall til meg å være. Åsmund og jeg bodde jo sammen det første året også. Bodde sammen, jobba sammen og reiste sammen.

– Når vi er på turné går vi i klikker, og de klikkene bytter litt på. Vi er alltid rundt ti stykker på tur, og etter at vi gikk hardt ut med turnering i 2012 har vi lært å håndtere gruppas mentalitet, sier Åsmund.

– Og så kjører vi som regel to biler. Hvis man ikke er hypp på å feste, kan man sitte på i den bilen som kjører tidligst, forklarer Knut-Oscar.

Panikk, tvil og jeg nekter!

Det finnes én oppskrift bak låtene til Oslo Ess, og det er å ikke ha noen oppskrift. Studioarbeidet er preget av panikk og sterk tvil.

– Vi har skrevet mange tekster i panikk siste dag i studio, forteller Åsmund.

– Jeg har alltid forbundet det å være i studio med ganske hard angst, egentlig. Det pleier å sitte i ganske lenge etterpå. Mange ganger ender jeg opp med bare å si: «Nei, jeg veit ikke hva som er fett, jeg.» Fraskriver meg alt ansvar, forteller Knut-Oscar.

– Man blir redd for å ta en avgjørelse?

– Ja, jeg er livredd. Jeg nekter. Nei, nå har vi mista det, gutter! Hva er’e vi driver med?

Bandet går i studio med en del låt- og tekstideer, fragmenter, noen av dem på demostadiet, andre løsere. Plata blir i sin helhet skapt i studio, og musikken kommer alltid før teksten.

– Når vi lager en låt begynner vi med at vi har noe vi synes er en god melodilinje, eller et kult refreng. Vi starter ofte med at vi har et godt refreng, og så synger vi det på tulleengelsk i ett år, mens vi øver og skriver flere låter, forteller Åsmund.

Oslo Ess har ingen produsent – det er noe med å vise seg fra sin beste side før lytteren slipper inn – men det hender de ber en betrodd kollega om å lytte igjennom noen spor.

– Vi tar oss såpass god tid i studio at vi kan stå og jamme, ta opp, prøve oss fram, før vi spiller inn låtene, forteller Knut-Oscar.

Neste gang de skal gi ut plate er målet å ha demo på alle låtene før arbeidet starter.

– Men så er det litt det da, kanskje det ikke blir like fett?

– Det er ikke noe kult hvis det bare blir håndverk i studio, gjøre det samme du har gjort før, bare litt bedre. Det er kult å få inn det kreative i studioarbeidet, mener Åsmund.

Alt jeg trenger

«Kan du høre mine tellerskritt tråkke din vei, eller er det kanskje for seint? (…) Lurer på hvor vi hadde vært om jeg bare ikke hadde dratt / Tenk om jeg bare ikke hadde dratt / Ville jeg fortsatt ha sitti der jeg satt?»

– Tekstene virker atskillig mer gjennomarbeida enn rein improvisasjon i studio?

– Vi er ekstremt nøye og detaljfokuserte når vi først holder på. Vi flikker og finpusser, men det skjer innafor et kort tidsrom, forklarer Åsmund.

– Vi spiller for eksempel sjelden to vers likt, fortsetter Knut-Oscar.

Meningene om hvordan låtene skal spilles er like mange som det er medlemmer i bandet.

– Ingen av oss kan spille trommer, men vi har veldig sterke meninger om hvordan trommene skal håndteres, sier Knut-Oscar.

– Og alle tre har meninger om hvordan bassen skal spilles. Og gitaren. Og så kommer koringene, sukker Åsmund.

En sjelden gang hender det likevel at en hit blir til utafor de panikkartede timene i studio. Alt jeg trenger er en av Oslo Ess’ mest spilte låter på radio. Den blei til i en bil på vei fra Jotunheimen.

– Vi skreiv den etter å ha turnert med et countryband en påske. Vi gikk med gitarene på ryggen fra hytte til hytte, hadde ti huskyer foran oss som dro PA-anlegg, forteller Åsmund.

«Alt jeg trenger og alt jeg eier står og venter på meg / venter om vinteren, til det blir vår / stod der i fjor og de står der i år/ Der hvor asfalten aldri når»

– Vi avslutta på Gjendebu. Du må kjøre dit asfalten slutter og så ta båt to mil inn, der ligger en hytte. Vi hadde møtt noen jenter, vi var litt forelska og så skreiv vi den på vei hjem i bilen. På engelsk først og så oversatte vi etterpå. Den handler på mange måter om stedet. Men den handler også om så mye mer. Jeg har mista kontrollen på den, forteller Åsmund.

– Synes dere det er ålreit å snakke om hva låtene handler om, eller vil dere helst slippe?

– Jeg synes det er mest behagelig å ikke snakke om det, smiler Åsmund.

– Én ting til slutt: På Facebook-sida deres står det at en av inspirasjonskildene er Jernbanetorget. Hva slags forhold har dere til Jernbanetorget?

En vuvilje anes rundt bordet. Er det noe de er lei, så er det å snakke om bandnavnet.

– Vi sa noe ganske svulstig i starten. Nei, veit du hva, jeg gidder ikke å si det, det er så flaut, sier Knut-Oscar.

Slik blei det formulert i et intervju med Dagbladet i 2011: «For oss er det et sted med store følelsesmessige ytterpunkter. (…) Det er det første mange ser av byen. For noen er det også det siste.»

– Vi har aldri hatt noen dypere mening med navnet, sier Åsmund.

– Om ikke annet så er Jernbanetorget et tøft sted, mye glede og mye tristhet.

– Men det hadde ikke vært like kult å hete Jernbanetorget?

– Nei, det hadde jo ikke det.

Oslo Ess

Etablert i 2010. Består av Åsmund Lande (vokal), Peter Larsson (gitar) og Knut-Oscar Nymo (bass). Einar Stenseng (tangenter) er fast tilknyt-tet. Bruker ulike trommeslagere.

Tre studioalbum:

Uleste bøker og utgåtte sko

(2011),

Verden på nakken, venner i ryggen

(2012),

Alle hjerter deler seg

(2014).

Samarbeidet med stiftelsen Erlik Oslo om to prosjekter i 2014.

Spellemann-nominert for debutplata, som lå 15 uker på VG-lista Topp 40. Låtene til bandet har rotert hyppig på P3s spillelister. Var i Urørt-finalen i 2011.

I 2012 var Oslo Ess det mest turnerende bandet i Norge, med 215 konserter.

Spiller på Rockefeller 20. des.