Norges eldste vidunderbarn

Det er ikke akkurat noen søvnig pensjonisttilværelse Glaser fører.

Hun øver fremdeles hver dag, også når hun ikke har noe bestemt å forberede seg til, og hun fortsetter å innstudere stykker hun ikke har spilt før. Og inntil helt nylig har hun vært timelærer her på Musikkhøgskolen.

Debut i musikalsk gullalder

Da Glaser debuterte med solokonsert i Universitetets aula i 1960 – datidens konvensjonelle inngangsport inn i det profesjonelle musikklivet – hadde hun allerede gjort seg bemerket som konsertpianist og vunnet flere priser, og studert i Frankrike i fire år.

– Det å vente med debuten var et nøye overveid valg, kommer det fram i boken?

 – Ja, det var det, for jeg ville liksom inn i musikklivet så fort som mulig, og jeg hadde allerede opparbeidet veldig mye repertoar, sier hun, og fortsetter:

– Jeg var vel, som jeg ofte har sagt, Norges eldste vidunderbarn.

Og karrieren fortsatte å skyte fart etter debuten, med konserter, turneer, TV-opptredener, innspillinger og utmerkelser.

Glasers forløp gjennom studier og karriere sammenfaller ganske nøyaktig med den rivende utviklingen i norsk kulturliv i etterkrigstiden. Kulturpolitikken var visjonær og offensiv; demokratiet skulle bygges med kultur – og kulturen skulle demokratiseres.

Institusjonene ble rullet ut på løpende bånd, blant annet Riksteatret (1948), Riksgalleriet (1953) og Den Norske Opera (1958).

I 1960 begynte NRK med TV-sendinger, og musikklivet fikk stor plass helt fra begynnelsen:

– De syntes det var fint å se fingre løpe og sånt, forteller Glaser, med referanse til nærbilder av pianospillende hender i TV-ruten.

I 1967 kom Rikskonsertene, og Glaser forteller at hun var på turné nesten hvert år.

– Så det handler jo også om flaks, at du er der når det begynner.

Pedagogisk pionér

Men Glaser har også hatt en helt sentral rolle som pedagog – ikke minst ved Musikkhøgskolen.

– Hva var det som gjorde at du begynte å undervise? Var det av praktiske årsaker?

– Jeg hadde alltid veldig lyst til å undervise. Men det spilte inn at jeg hadde giftet meg og etablert meg; jeg skjønte at jeg ikke kunne reise ut og inn på turneer som jeg hadde gjort under hele 1960-tallet.

Først underviste hun på Barratt Due Musikkinstitutt, der hun selv hadde gått som barn, men da Norges musikkhøgskole ble opprettet i 1973, søkte hun seg dit.

Det var den første statlig finansierte musikkutdanningen i Norge, og selv om den var en sammenslåing av to eksisterende tilbud, Musikkonservatoriet i Oslo og Østlandets musikkonservatorium, var det mye nybrottsarbeid:

– Vi måtte snekre sammen studieplaner og alt mellom himmel og jord – vi skulle bygge opp skolen fra grunnen av.

– Du hadde en deltidsstilling?

– Ja, jeg gikk inn for 50 prosent, for jeg hadde jo en del å gjøre med konsertering, og så fikk jeg barn, og da begrenset det seg selv.

Glaser forteller at noe av det hun er mest glad for å ha fått være med på i karrieren, er nettopp oppbygningen av Musikkhøgskolen, med alt det innebar av «dalsøkk og topper». Spesielt da skolen endelig fikk eget bygg i 1989, etter mange år med midlertidige, spredte lokaler ulike steder i Oslo:

– Og da vi flyttet inn i dette huset, altså. Det var fantastisk. Bare det å være samlet, å ikke behøve å ta på seg og løpe opp [fra Nordahl Bruns gate] til Wergelandsveien, der vi hadde bibliotek, sier hun, og forsetter:

– Jeg skjønner ikke hvordan vi greide det, egentlig. Vi løp fra hus til hus.

Den store oppvåkningen

Etableringen av Musikkhøgskolen er ikke det eneste pionerarbeidet Glaser har vært med på. Hun har også bidratt sterkt til å utvikle en tradisjon for historisk oppføringspraksis av repertoaret fra wienerklassisismen og fremover. Blant annet ved å studere og lære seg å spille hammerklaver, som var det rådende klaverinstrumentet fram til slutten av 1800-tallet.

Å ta i med i betraktningen hva slags instrument komponistene hadde og skrev for er avgjørende for å forstå musikken, mener Glaser. Hun trekker for eksempel fram Chopin, som også noterte mange av sine egne fingersetninger:

– Plutselig forstår man de fingersetningene! Det har blant annet med størrelsen på klaveret å gjøre.

Men hun så også behovet for å lese seg opp på det som finnes av lærebøker på området, ikke bare klaverskoler, men også for eksempel Leopold Mozarts fiolinskole (1756) og Johann Joachim Quantz lærebok i fløytespill (1752), som hun mener er like aktuelle den dag i dag.

– Hvis man vet at en bue ikke bare betyr legato, men at den også kan bety diminuendo, får man plutselig andre inntrykk av notebildet – det blir mer dynamikk, mye mer spenning.

Glaser mener at den historiske tilnærmingen er viktig helt fram til musikken begynte å utvikle seg i atonal retning på begynnelsen av 1900-tallet.

– En jeg har dyp medfølelse for og som jeg synes vi skulle arbeide mer med, det er Brahms.

Mange av hans verk for klaver har tette akkorder i bassen, ofte i pianissimo, forteller Glaser og legger til at på et moderne klaver kan det høres ut som du «spiller i bomull eller noe sånt».

– Men spiller du dem på et eldre, rettstrenget klaver, låter det klart som bare det, og samtidig kan du få det så svakt som mulig.

I forbindelse med 200-årsjubileet for Mozarts død i 1991 ga Glaser seg i kast med en innspilling av alle hans sonater.

– Da tenkte jeg at nå må jeg lære mer, og så fikk jeg et undervisningsfritt semester.

Det benyttet hun til å få undervisning både i Wien og Salzburg, men ikke minst sommerkurs hos Malcolm Bilson, en nestor på feltet og ansatt ved Cornell-universitetet i USA.

– Det ble jo den store oppvåkningen hos meg. Og jeg fortsatte å komme på disse sommerkursene og ta timer ved andre anledninger helt til jeg var ferdig med Mozart – innspillingene, på midten av 1990-tallet.

Det to første platene ble riktignok spilt inn på moderne klaver, på grunn av motstand fra plateselskapet som mente at publikum i Norge ennå ikke var modent for hammerklaver.

– Men på moderne klaver spilte jeg allerede annerledes, nesten som på hammerklaver, og jeg fikk kritikk for at det låt litt for choppete.

 Den nye kunnskapen og hammerklaverspill tok hun med seg inn i undervisningen.

– Jeg tror det er veldig nyttig at studentene får spilleerfaring på dette, og jeg tror de skjønner viktigheten av å lese og forstå notebildet på en annen måte enn før.

Og arbeidet hennes har satt spor: Da Glaser begynte å undervise i hammerklaver var det som valgfag, forteller hun, mens det nå er blitt obligatorisk for alle tredjeårsstudenter, takket være hennes etterfølger professor Bart van Oort. Det er hun veldig glad for:

– Et helt år blir noe helt annet, da får man virkelig fordypet seg litt.

Kultur som pynt

Glasers karriere spenner over en tid der musikkens og kulturens plass i samfunnet har endret seg mye. I hvert fall slik det fortoner seg fra undertegnedes nåtidige ståsted, der kulturjournalistikken i dagspressen i stor grad er utradert og erstattet med kjendisfjas, og kulturlivet rammes av kutt etter kutt.

– Hvordan har du opplevd disse endringene?

– Nå har jo ikke jeg akkurat det man kan kalle en karriere lenger, men jeg har en fornemmelse av at kulturlivet er blitt smalere, på en måte. Du ser det jo på avisene, blant annet.

 Glaser forteller at da hun og kollegene hadde konserter i Oslo tidligere, prøvde de å holde seg våkne til firetiden om natten, for da kom det ut fem-seks aviser, med konsertanmeldelser i alle sammen.

– Opplevdes det som om det var et større politisk engasjement for kulturen da din karriere begynte, eller måtte man krangle om hver krone også da?

– Man kranglet og klaget sikkert også på 1960-tallet! Det er jo ikke så greit å fordele penger heller – jeg er glad jeg ikke er politiker. Men jeg synes det har vært en tendens i Norge gjennom alle år, at kulturlivet er mest til pynt.

Hun mener kulturlivet egentlig er det motsatte, at det er «alt det vi har i oss», og at det må og kan utvikles hele tiden.

– De evnene og mulighetene man kan utvikle som mennesker, er jo helt unikt, og det bør vi ta vare på. Da kan man ikke bare tenke på hva som lønner seg.

Dirigent i neste liv?

Jeg spør Glaser om det er noe hun angrer på, eller gjerne skulle gjort annerledes, men hun kommer ikke på noe bestemt. Det var riktignok mange andre ting hun ville bli i livet, blant annet drev hun lenge med ballet, men hun valgte musikken – blant annet fordi en ballettdansers karriere er så kort.

– Men hvis jeg kom tilbake i et neste liv, så ville jeg veldige gjerne også bli dirigent. Tenk å stå der og dirigere alle de fargene som instrumentene har! Det savner jeg, at jeg ikke har utdannet meg videre der.

Men hun er ikke i tvil om at hun ville valgt det samme instrumentet igjen, for hun mener klaveret har så mye potensial, at det på en måte er som et helt orkester, og at det i tillegg finnes så enormt mye litteratur for instrumentet:

– Hvis jeg kommer tilbake i noe liv etterpå, vet jeg at jeg har masse jeg kan øve på, som jeg ennå ikke har spilt! Det er inspirerende og positivt å tenke på.