Kan en mørk, ikke-religiøs opera rettferdiggjøres i et kirkerom? ⋆ Kontekst
Ridder Blåskjeggs borg
Fra Ridder Blåskjeggs borg i Ålesund kirke i august 2022 med Hege Høisæter (Judith) og Magne Fremmerlid (Blåskjegg). Foto:Fjord Cadenza/arnoldfoto.no
Fagartikler

Kan en mørk, ikke-religiøs opera rettferdiggjøres i et kirkerom?

En faglig refleksjon rundt Ridder Blåskjeggs borg i kammerformat.

De siste tre årene har vi vært en liten gruppe utøvere som har satt opp Béla Bartóks opera Ridder Blåskjeggs borg i kammerformat; en operaforestilling uten å ha en institusjon i ryggen.

Det har vært en ren utøverdrevet prosess, drevet av lysten til å gjøre stoff man brenner for. Alle utøverne har fått et helhetlig eierskap til stoffet som man sjelden får i operasammenheng, der man gjerne blir en liten brikke i et stort institusjonelt apparat.

Vi har opplevd dette som en sjelden drømmesituasjon – også hjulpet av mulighetene nedstengningen under pandemien ga oss.

Om stykket

Ridder Blåskjeggs borg er opprinnelig basert på et gammelt fransk eventyr, men handlingen er nedstrippet og konsentrert, i tråd med opphavsmennenes interesse for symbolisme og ekspresjonisme:

Judith har rømt fra sitt eget bryllup og blitt med den beryktede Ridder Blåskjegg til hans dystre borg. Hun kjenner til de grusomme ryktene som omgir ham og aner at hun begir seg inn på̊ en vei som vil føre mot avgrunnen. Hun velger likevel å fortsette, i et ønske om å «frelse» Blåskjegg. I borgen finner hun syv låste dører, som hun insisterer på å få låst opp en etter en, til Blåskjeggs protester. Judith vil slippe inn lys og luft i borgen og åpne alle stengte dører. Han gir gradvis etter, og hun kommer derved i kontakt med hans mørkeste hemmeligheter – operaen ender i stummende mørke.

«Ikke et ord eller en tone er overflødig i stykket».

Det er lett å assosiere til Halldis Moren Vesaas’ kjente dikt Ord over grind – hva skjer dersom man trenger seg videre forbi noens «inste grind»? Hvis du avdekker alle hemmeligheter et menneske har, hva blir da tilbake?

Ikke et ord eller en tone er overflødig i stykket. Det er mesterlig komponert. Bartók har laget et partitur med enorm skaperkraft og konsekvens, der små kimer av motiver i starten vokser til en stor og kompleks helhet. En kompositorisk bragd mange mener kan måle seg med Bach.

Et kjærkomment prosjekt

Operasangerne Hege Høisæter og Magne Fremmerlid ønsket egentlig å gjøre en kammerversjon av Ridder Blåskjeggs borg som deres avskjedsforestilling som fast ansatte solister ved Den Norske Opera & Ballett i 2016. Men rettighetene til stoffet var ikke frigitt, og det var kun mulig å sette opp verket i Bartóks originalversjon med fullt orkester.

Først i 2020 ble det lov til å «tukle» med stoffet, siden det da var gått 70 år siden både librettist og komponist var gått bort.

Ridder Blåskjeggs borg
De fire medvirkende, fra venstre: Hege Høisæter, Magne Fremmerlid, Thormod Rønning Kvam, Lars Notto Birkeland. Foto:Jörg Wiesner

Høisæter fikk så ideen om å lage en versjon for klaver og orgel, altså kun et tomanns «orkester» i stedet for et symfoniorkester med 100 musikere.
Nevnte Fremmerlid, pianist Thormod Rønning Kvam og jeg tente alle på ideen. For meg var dette et kjærkommen prosjekt, da jeg har arbeidet mye med transkripsjon av orkestermusikk for orgel og var på utkikk etter flere interessante prosjekter å jobbe med.

Jeg har den noe sprikende bakgrunnen av både å være konsertorganist, men også med mange års arbeidserfaring som repetitør og kormester ved Den Norske Opera og dirigent i ulike sammenhenger, og her var det et prosjekt der jeg virkelig fikk bruk for erfaring fra alle de ulike disiplinene.

Språkdilemma

Vi satte umiddelbart i gang prosessen med å søke om midler til prosjektet og kontaktet aktuelle spillesteder.

Mange valg måtte tas – skulle vi gjøre det scenisk eller konsertant, på originalspråket ungarsk eller på norsk? Skulle vi ha noen form for lyssetting, scenografi?

Vi landet først på å gjøre en konsertant, semiscenisk versjon, kanskje med en enkel lyssetting, med tanke på premiere høsten 2020. Vi bestemte å gjøre det på norsk, for å få mest mulig nærhet til stoffet, både for utøvere og publikum. Hele ensemblet var involvert i oversettelsen, og vi tok utgangspunkt i eldre norske, svenske og engelske oversettelser i tillegg til den ungarske originalteksten og arbeidet fram vår egen versjon.

Mann ved orgel foran fargerik bakgrunn
Fra forestilling i Stavanger konserthus mars 2022. Lars Notto Birkeland på orgelet. Foto:Stavanger konserthus

I løpet av den stillestående covid-nedstengningen utgjorde vi fire utøvere en musikalsk kohort og bruke utallige timer sammen i Teglen – Spikkestad kirke og kultursenter i Asker som vi fikk bruke som prøvelokale. Pianist Thormod og jeg foretok sammen den omfattende jobben med å transkribere orkesterpartituret for orgel og klaver.

Vi valgte å gjøre verket uten dirigent, både for å holde kostnadene nede og ikke ha for mange involverte, men også for at alle skulle ha like mye eierskap til musikken. Vi fikk da en kammermusikalsk tilnærming til verket, samtidig som musikkens opprinnelige grandiositet ble vel ivaretatt gjennom kombinasjonen av orkestralt orgel og klaver.

Etter å ha jobbet en stund med det musikalske vokste det fram en erkjennelse om at stykket trengte en fullverdig scenisk behandling. Vi kontaktet derfor regissør Ivar Tindberg og video- og lysdesigner Kyrre Heldal Karlsen, som begge ble med på laget.

Etter lang tids utprøving, transkribering, workshoper og sceneprøver gjennom pandemitiden fikk vi endelig hatt premiere i Stavanger konserthus i mars 2022. Neste forestilling fant sted i Sandefjord kirke noen uker senere, og høsten 2022 gjør vi forestillingen i Ålesund, Oslo og Bodø.

NOEN FAGLIGE REFLEKSJONER

Dette har vært en viktig faglig reise for alle utøverne. Hvordan skulle vi gripe an dette stoffet, hvordan skulle vi jobbe musikalsk, hvordan skulle vi nærme oss det sceniske og hvordan skulle vi best formidle dette materialet til publikum?

Musikalsk transkribering – klaver og orgel

Hvordan få den uvanlige kombinasjonen av klaver og orgel til å gi en god og fullverdig gjengivelse av musikk som er tenkt og skrevet for et gedigent orkester på over 100 musikere?

Utgangspunktet for vår versjon har vært både orkesterpartituret og klaveruttoget. Et klaveruttog er et klaverarrangement av partituret, til bruk for sceneprøver og musikalsk innstudering. Det kan på en måte karakteriseres som et musikalsk «minste felles multiplum» – et bruksredskap der hovedtrekkene i partituret er tatt med, samtidig som mange musikalske poeng er utelatt.

(fortsetter under)

Ridder Blåskjegg
Judith får en av de syv nøklene til borgens stengte dører.  Fra forestilling i Ålesund kirke, august 2022 Foto:arnoldfoto.no

Det var praktisk å la klaveruttoget danne utgangspunkt for arbeidet, samtidig som vi gravde oss ned i partituret, tilførte viktige stemmer som manglet og fordelte det hele mellom klaver og orgel. Noen steder har vi tenkt ulike instrumentgrupper lagt til det ene eller det andre instrumentet, for eksempel at klaveret spiller strykerne og orgelet blåserne, eller omvendt.

Andre steder lar vi de to instrumentene representere hver av de to rollene i stykket, mens i mer kontrapunktiske partier er satsen heller blitt en vev av stemmer der orgel og klaver utgjør en overlappende helhet.
Vi har gjort bruk av klaverets naturlige perkussive egenskaper og orgelets evne til utholdenhet og lange linjer, men også byttet roller.

Bartoks partitur er usedvanlig rikt, og det er klart at man kan ikke gjenskape alle orkestrale farger og effekter, men samtidig har verket fått en annen farge, på klaverets og orgelets premisser. Klaver og orgel er heller ikke fremmede instrumenter for Bartoks klangverden – i Ridder Blåskjeggs borg bruker han orgel som en del av instrumenteringen, og klaveret var et helt sentralt instrument for Bartok som komponist generelt.

Opera uten dirigent

Bartoks partitur er som nevnt svært komplekst, med hyppige tempoforskyvninger og stadig skiftende taktarter. Normalt sett vil sangere og instrumentalister her være helt avhengig av dirigent for at det hele skal henge sammen.

Bela Bartok ved piano
Bela Bartok.

Ved å arbeide uten én musikalsk leder og heller gjennomføre en kammermusikalsk tilnærming, har gruppen fått kollektivt ansvar og gir hverandre impulser i den musikalske fremdriften.

I operasammenheng kan det ofte være en ulempe at sangerne er for fokusert på dirigenten, noe som kan føre til at den sceniske formidlingen og tilstedeværelsen kan komme i annen rekke. Gjennom den kammermusikalske tilnærmingen har sangerne blitt «frigjort» fra dirigentfokuset, noe som kan legge til rette for en sterkere og mer direkte publikumsformidling. Flere som har opplevd forestillingen har kommentert nettopp dette, at det var deilig å se en opera uten det forstyrrende mellomleddet som en dirigent kan utgjøre.

Orgel som musikkdramatisk instrument

Tradisjonelt sett forbindes og brukes orgelet mest som liturgisk instrument, eller som konserterende soloinstrument. En fanesak for meg er imidlertid å tenke orgelet også som et historiefortellende og musikkdramatisk instrument. Det rommer fantastiske klangmuligheter og -farger, enormt dynamisk spenn, kan skildre dramatikk såvel som komikk – et orkester i seg selv, betjent av kun en musiker.

Jeg har selv brukt det slik, bl.a. i forestillingen Tusen millioner stjerner og en venn, basert på fortellingen om Den lille prinsen og orgelmusikk av Jehan Alain.

Jeg har et ønske om at flere får øynene opp for hvilke enorme muligheter som ligger i orgelet!

Sekulært verk i kirkerommet

En utfordring er imidlertid at de fleste orglene står i kirkerom. Denne problemstillingen måtte vi forholde oss i arbeidet med Ridder Blåskjegg.

«Borgen symboliserer Ridder Blåskjeggs sjel. Hele verket foregår på et indre plan»

I Norge er det få konsertsaler med orgel – kun konserthusene i Stavanger og Oslo. Noen av oss rynket først på nesen: Kan et mørkt, ikke-religiøst verk som dette – som tilsynelatende ender i den totale fortapelse – rettferdiggjøres i et kirkerom, der fokuset er Gud, og der det er håpet som skal forkynnes?

Vi kunne ikke la være å ta dette paradokset på alvor. Verket er ladet av tunge symboler, der tolkningene kan gå i ulike retninger. Librettisten har tydelig formidlet at borgen symboliserer Ridder Blåskjeggs sjel, altså at hele verket foregår på et indre plan.

Operaen starter med en lest prolog som nettopp setter tilskueren på sporet av dette. Vi har valgt å beholde deler av den originale prologen kombinert med en tekst som beskriver vår egen tilnærming til materialet, for å lede publikum inn i vår tankegang.

Ridder Blåskjeggs borg
Dramatisk: Fra forestillingen i Ålesund kirke i august 2022. Foto:Fjord Cadenza/arnoldfoto.no

Verket ønsker å formidle noe om menneskets vesen, å tale sant om mennesket. Gjennom dette fant vi en inngang til å formidle verket i kirken, uten at vi ville prøve å gjøre det mer religiøst enn det er.

For skal ikke kirken kunne tåle å formidle noe om menneskets dypeste mørke?

En fruktbar samtale med Oslo-biskop Kari Veiteberg, der vi diskuterte «gyldigheten» av å gjøre et slikt verk i kirkerommet, ga oss verdifulle perspektiver til tolkningen.

Vielsen er en av kirkens viktigste ritualer. I dette stykket møter vi to mennesker som (muligens) nettopp har giftet seg, og der parforholdets utfordrende sider – om hvor langt man skal trenge inn i den andres sjel – er hovedtemaet.

I denne sammenhengen ble det interessant å vise nettopp de utfordrende sidene ved menneskets relasjoner i kirkerommet, stilt i relieff til «pynten på kaka», altså det vi ofte ser av glansede vigsler i kirken.

(fortsetter under)

Ridder Blåskjeggs borg
En glad kvartett etter forestillingen i Ålesund kirke august 2022. Foto:arnoldfoto.no

Ved den første kirkevisningen vi hadde – i Sandefjord i mars 2022 – hadde vi en åpen samtale etterpå, der publikum fikk kommentere og stille spørsmål og vi utøverne fikk snakke og reflektere rundt stoffet. Publikum uttrykte at det var ekstra sterkt og ga mening ved å oppleve dette nettopp i kirkerommet – å se menneskets skyggesider i det som for mange er lysets og håpets omgivelser. Vi erfarer at kirkerommets estetikk, symbolikk og atmosfære gir en ekstra dimensjon til dette mørke eksistensielle dramaet.

Handlingen i Ridder Blåskjeggs Borg utspiller seg altså på et mentalt plan snarere enn i en fysisk verden. Vi befinner oss i et indre landskap, og har valgt å bruke video for å danne ulike tolkningsrom verket kan utspille seg i.
Den ytre handlingen i operaen struktureres gjennom åpningen av syv dører. Den kvinnelige hovedpersonen, Judith, har et sterkt ønske om å avdekke alt som er skjult, og Blåskjegg går med på at dørene blir åpnet en etter en.

Borgen kan både være et bilde på mennesket, mannen, mellommenneskelige forhold eller naturkraften/skaperverket – og gjennom en rik palett av videobilder, samt lyssetting av kirkerommet/konsertsalen og scenografien bestående av fire søyler av plexiglass som blir stående som selvlysende søyler i rommet – har vi hatt et ønske om å åpne opp for ulike tolkninger for at publikum lettere kan assosiere og dikte seg videre inn i materialet.

Nedstengning frigjorde tid

Den opprinnelige planen var altså å sette i gang med forestillinger høsten 2020, men pandemien la hindringer i veien for dette. I stedet bidro nettopp nedstengningen til mye frigjort tid som satte oss i stand til å dypdykke i materialet på en måte som ikke ville vært mulig i en travel utøverhverdag. Vi har gjentatte ganger i løpet av prosessen reflektert over de manglende mulighetene til å kunne gjennomføre slike prosesser også i «normale tider». Tenk om det hadde vært normalen snarere enn unntaket? Pandemien la mange hindringer i veien for kunstnerisk utfoldelse for mange, men paradoksalt nok har vi også den å takke for mulighetene og handlingsrommet de siste to årene har gitt oss.

Ridder Blåskjeggs borg er støttet av Kulturrådet, Fond for lyd og bilde og Bergesenstiftelsen.

Forestillinger høsten 2022:
Paulus kirke 13. oktober (Oslo Orgelfestival)
Bodø domkirke 12. november (Bodø Internasjonale Orgelfestival)