I 2026 vil jeg ha mer svette

Her mine forsett, håp, ønsker, kall det hva du vil, for kulturlivets kommende år. 
 
Vi sier det hele tiden: Det er vanskelige tider. Men det er også mye håp, og å drive med kultur i Norge burde fortsatt være et håpefullt virke, tross alt.
 
Trusselen om KI banker på døren der store aktører internasjonalt ser ut til å ha få skrupler med å slippe inn slike krefter. Det kan fort føles maktesløst å gjøre noe med eller mot utviklingen. Bransjeaktører både i kulturlivet og mediebransjen snakker med frykt i stemmen og trusler mot både åndsverk, arbeidsplasser, festivaljobber og publikums oppmerksomhet.
 
Det er ikke uten grunn at uttrykk som AI slop, brainrot, og til og med six seven oftere og oftere eroderer det daglige vokabularet. Du kan laste ned så mange skjermfri-apper du vil, men sannheten er at norsk skjermtid øker i takt med vår apati i møte med både tech-giganter og deres altoppslukende algoritmer. 
 
Teater, konserter og musikaler er opplevelser der du burde la mobilen ligge, der magien i øyeblikket får herje fritt. Ett eksempel som dukker opp er hvordan Honningbarna har klart å holde på sin tiårige fanbase, samtidig som de nå engasjerer nye skarer med unge tilhengere. I svette moshpitter er det ikke en telefon i sikte. En viktig påminnelse om øyeblikkets makt og noe av grunnen til at mange driver med kultur: En følelse av fellesskap, et vi som er større enn det stadig mer dominerende jeg-et. Honningbarna er ikke alene om dette, det er mange nykommere i gamet som trykker den analoge opplevelsen til sitt bryst.
 
Tuvas blodklubb på Riksscenen gjør sitt for å bruke folkemusikkens samlende energi, samtidig som den gir plattform og rom for fremtidige folkemusikere å vokse, prøve, ja kanskje til og med feile. Spontaniteten og spillerommet i det som er live må ikke undervurderes. Det er ofte i rommet mellom test og tabbe at nye ting skapes. Samtidig er også menneskelig spontanitet og ufeilbarlighet et friskt antidot mot glasert KI-generert perfeksjonisme.

Kraften i samhold

Vi snakker mye om frykten: frykten for alt som kan bli erstattet, alt som kan bli borte, for åndsverket, for fremtiden. Det er menneskelig. Men mens techselskapenes dominans er skummel, så skaper kulturlivet teater, dans, scenekunst og musikk som har betydd noe for folk, som har pushet grenser. Det skapes nye opplevelser, følelser KI aldri kunne generert, ting som sjokkerer, oppildner, kulturuttrykk som får oss til å gråte og le og utfordrer hvordan vi ser verden og oss selv. Vi må verne om nettopp denne kreative ambisjonen, til å overraske og provosere, både oss selv og andre. 
 
Ikke minst må vi verne om kulturlivets kraft til å samle folk.
 
Om det er noe overraskende rørende ved orgelmusikken du hørte sammen med familien på en julegudstjeneste eller et barnekors sang på kulturskolens juleavslutning. Disse opplevelsene knytter sammen generasjoner i både minner og tradisjoner. Det er noe av det som gjør at vi kommer nærmere hverandre.
 
Når vi stadig må insistere og kjempe for kulturens rett til liv, så er denne evnen til å samle oss sentral. Det er i kulturens nærvær, der vi kjenner svetten, lysene, kropper presset sammen i felles rytme under konserter, eller i sitrende stillhet før siste akt spilles ut, at vi kjenner samholdet og alt det vakre som kommer med det å være menneske. La oss se til kulturens styrke i nærværet, det overraskende, rørende, feilbarlige og ekte.