Nesten som på folkehøgskole
Hvordan selve arbeidet har foregått, kommer fram i bruddstykker gjennom samtalen. Gruppen har møttes fem ganger, én uke hver gang, blant annet i København, på Jakob Sande-gården i Sunnfjord og i Hammerfest.
– Det å skrive et stykke over fem uker er ikke nødvendigvis så veldig lenge, sammenlignet med mange skriveprosesser, sier Vik.
– men det å være sammen, på denne nesten litt folkehøgskole-aktige måten, det blir en prosess som får ekspressfart både når det gjelder å bli kjent og å drive arbeidet fremover, legger hun til.
Fatemeh Ekhtesari forteller om det første møtet:
– Vi kjente litt til hverandre fra før, men det møtet var som å åpne en dør inn til seg selv og la noen andre komme inn og bo der.
Én felles historie
Vik forteller at gruppen ikke har fått noen klar bestilling, men at den skulle «konstituere seg selv».
Ifølge Ekhtesari var noe av det første de ble bedt om å ta stilling til om de ville skrive fem ulike tekster, eller én felles historie. Alle var enige om at de ville skrive én historie, legger hun til.
Arbeidet med å jobbe fram én felles historie har hatt sine vanskeligheter, får vi høre. En utfordring flere trekker fram, er forskjellen mellom å sitte i gruppe og snakke og planlegge, og å sitte for seg selv å skrive.
– Idébyggingen og verdensbyggingen lå hele tiden fire hakk foran manuset, sier Bergsvåg.
– Og det var nok en frustrasjon hele veien, at vi faktisk måtte skrive, for det var så gøy å sitte og drømme sammen, tilføyer han.
Alle var tilsynelatende enige om at det å finne ut hvor denne felles historien skulle finne sted, var sentralt for prosjektets utvikling:
– Det å finne stedet, det tror jeg er enormt viktig for mange forfattere, og bare få på plass rammene. Du kan skape veldig godt innenfor rammer, sier Bergsvåg.
Han forteller at Ekhtesari hadde en idé om et slags akuttmottak, som alle følte de kunne koble seg på. Selv tilførte han ideen om et slags parallelt sted, et metanivå eller noe overjordisk:
– I min skriving må jeg alltid ha en slags ultimat risiko eller en slags verdens ende; alt må være på spill, sier Bergsvåg.
Verdens ende?
Det var vanskeligere å bli enige om hva teksten skulle handle om, ifølge Næss. Spesielt dette at «verdens ende» ble så sentralt, og at det til slutt havnet i stykkets tittel, var det uenighet om, forteller hun.
Næss forteller at Märak, som er fra Jokkmokk i Sápmi, på et tidspunkt sa «det siste jeg kunne tenke meg å gjøre, er å gi mine venner et stykke som handler om verdens ende». Dette var ifølge Næss fordi Märak mente den samiske befolkningen faktisk lurer på om måten de har levd livet sitt har noen fremtid, om deres levesett reelt sett er ved en ende. Andre i gruppen argumenterte for å ha dette perspektivet med, og denne kampen har vært veldig viktig, sier Næss.
– Den finnes inni selve teksten, det er ikke bare vi som var i krise og krangel, men teksten er også en slags krise.
– Finnes det håp, er det slutten, eller er det en ny begynnelse? Det tror jeg er ulikt for alle oss som sitter her, sier Næss.
Ekhtesari trekker fram usikkerhet som et viktig moment:
– For meg er usikkerheten i stykket veldig viktig, forteller hun, og fortsetter:
– Vi er ikke sikre, som publikum, eller til og med som skribenter, på hvilken tid og sted eller situasjon rollefigurene lever i. Er det en krigs- eller kaossituasjon, er de i et fengsel, under overvåking, eller er de trygge her inne, for det som er på utsiden?
– Jeg forstår ingenting av det, egentlig, sier Bergsvåg.
– Det er vanskelig å si hva det er for noe. Det er det som er det fine, legger han til.
Befolket av «readymades»
Når det gjelder hva slags rollefigurer som skulle befinne seg på det framskrevne stedet, forteller Næss at hun ba de andre forfatterne ta med noen «readymades». Det vil si rollefigurer som allerede finnes fra før, på den ene eller den andre måten, forklarer hun.
Én slik figur ble Jonas Eikas «Christine», basert på en katolsk helgen:
– Sammenlignet med andre helgener er hennes undere, og mirakler og hellige handlinger veldig kroppslige, og det er noe performativt ved livet hennes, sier Eika.
Han forteller at hun blir en motsetning til en annen «readymade», Teiresias fra gresk mytologi, som Bergsvåg hadde med inn i prosessen.
– Det er på en måte en motsetning mellom dem som har å gjøre med deres forhold til språk, tror jeg, og med deres egne kropper, sier Eika.
Vik trekker også fram «kampen mellom kroppen og språket» som et veldig tydelig spor i teksten.
Fra tekst til teater
Avslutningsvis spør Vik hvilke forventninger forfatterne har til å se sin egen tekst fremført på scenen.
– Jeg er veldig spent på om den polyvokaliteten vi har lett etter kommer fram på scenen, eller om vi får et sånt veldig homogent og helhetlig estetisk uttrykk, svarer Næss, og fortsetter:
– Selv om man jobber med et flerstemmig uttrykk, kan det hende at det til slutt bare er regissørens stemme vi hører. Det har jeg opplevd før.
– Hva skjer når teateret møter teksten? Det er jeg spent på, avslutter hun.
