Hvordan ble en installasjon på Munchmuseet forestilling i den Kulturelle Skolesekken?
Roza Moshtaghi og Ronak Moshtaghi lager installasjons- og scenekunst om olje for barn. Slik funker det.
Midt på scenen på Kloden teater i Oslo står en vegg. Rundt den vrimler det av barn som fester svarte og grå magnetiske former på veggen for å danne mønstre og bilder. Det er ikke det man er vant til å se på teater, selv ikke for barn, men dette er ingen vanlig forestilling.
Kunstnerduoen Roza Moshtaghi og Ronak Moshtaghi tok på seg en vanskelig oppgave: Hvordan lage kunst om olje rettet mot barn? Og hvordan oversetter man en kunstinstallasjon til en forestilling?
Resultatet ble Oil-Dino-Du.
– Prosjektet har hele tiden hatt et dynamisk aspekt, forteller Moshtaghi-søstrene.
De utviklet først Oil-Dino-Du, da under navnet Sofies rom, som en installasjon på Munchmuseet. At olje skulle være tema var klart fra starten.
Norge er et land som har tjent seg rike på olje, det betaler blant annet for kultur som Munchmuseet, et bygg som også var sponset av Equinor fram til 2024, påpeker duoen.
Selve verket ble til gjennom å ekstrahere former og skygger fra Munchs malerier. Disse ble til magnetiske former som kunne flyttes på og henges på veggen i rommet.
– Vi var på jakt etter det mørke i Munchs bilder. Og det var mye av det.
Lette i mørket
Alle de magnetiske delene barna kan leke med er former funnet i Munchs bilder.
Da verket ble vist på Munchmuseet hadde de også en stor fontene som pumpet olje. I sceneversjonen kan vi se gjenklangen av dette når danseren gjentatte ganger bruker munnene sine som en slags fontene. De spruter ut vann, til barnas store glede.
Veggen og dens skygger er i konstant endring ettersom barn, og noen ganger voksne, flytter og former forskjellige bilder på flatene.
– Jo mer kunsten ble brukt, jo mørkere ble også rommet, sier Moshtaghi.
Når de skulle oversette aspekter ved verket til scenen, var nøkkelen barnas egen tilnærming.
– Lekenheten er det mest interessante. Barna lager landskapet dansen foregår i.
De forteller at de hadde tre mål:
At forestillingen ser interessant ut for voksne og barn
At danserne selv syntes det var interessant å utføre koreografien.
Å skape bevegelser som ikke opplevdes som fra en kropp, men heller drevet av noe demotisk fra jordas indre.
Å gi fritt spillerom
En utfordring er at kunstverket nok ikke er så informativt. Moshtaghi forteller at de ikke ønsket at barn skulle oppleve forestillingen som enda en skoletime, men heller å la dem få omfavne følelser og nyansene i opplevelsen.
En del av dette handlet også om å gi fritt spillerom for reaksjoner under dansen. Før intervjuet diskuterte de ivrig om de skulle skilte med «hysj-fri sone», så lærere skjønte at her kunne elever få fritt spillerom.
– De får oppleve det grå, mellom svart og hvitt i forestillingen. De føler at noe har skjedd og kan oversette det med sin egen fantasi og referanseramme, sier søstrene.
Mer grått enn svart/hvitt
Mange historier og kunst laget for barn har ofte et tydelig moralsk standpunkt eller en lekse. Kunstnerne ønsket ikke å belære barna, men heller åpne opp for en rekke tolkninger. De er begge mødre og forteller at de ser barn som langt mer komplekse enn en svart/hvitt moralisme.
– Vi vil ikke belære dem. Vi vil lag dem forstå ting på sin måte. Vi ser at de prøver å gjøre bevegelsene fra dansen selv. Det var også noe vi ønsket med dansedelen, å skape bevegelser barna selv ville utforske og prøve selv, sier Moshtaghi og fortsetter:
– Det er et kvalitetsstempel for oss som koreografer også, at man kan se for seg å gjøre bevegelsene. Den gjenkjennelsen er viktig.
Det er en del av forestillingen der danserne går løs på veggen barna har fått leke med. Nærmest brutalt kaster de formene rundt, og flere barn i salen brøt ut idet bildet de hadde skapt ble dekonstruert. Det er tydelig et eierskap som skapes til kunstverket.
– Hva handler det om?
– Det er oljen. Olje er et tveegget sverd, fordi det har skapt mye av det vi har, samtidig som det ødelegger. Det er ikke kun dårlig, men det er en gråsone. Olje er ødeleggende, men har også gitt oss mye.
Gir eierskap til kunsten
– Vi ble imponert over hvor intuitivt prosjektet var, forteller de.
I forkant hadde Munchmuseet vært bekymret for mangelen på farger i installasjonen. Å skape noe for barn uten farger går tross alt imot alle regler, forteller de.
– Men jeg tror det monokrome lar barna se for seg mer. Det vi lærte fra utstillingen ved Munch er at folk, både voksne og barn, får et eierskap. Noen går til og med og fikser på verket sitt før de forlater museet.
De observerte også at om noen hadde laget noe som imponerte andre, så lot selv barna det være:
– Når det var noe som tydelig fikk mening for dem, ville de ta vare på det. Det endrer på en måte maktstrukturen i kunsten, hvem som eier og hvem som skaper.
