Hvem bryr seg om dans?

I don’t want to be working in ballet, or opera, or things where it’s like, ‘Hey, keep this thing alive, even though, like, no one cares about this anymore’.

En lite gjennomtenkt uttalelse fra Timothée Chalamet, en av Hollywoods mest ettertraktede mannlige skuespillere, har fått some til å koke. I en samtale, som egentlig handlet om filmens fremtid på kino, slang han ut av seg at han ikke ville at kino skulle bli som opera, ballett eller andre ting som holdes i live uten at noen bryr seg. Kjendiser, store institusjoner, influensere og kunstnere generelt har reagert kraftig. Men selv om dette utspillet klinger helt feil for oss som vet hva feltet betyr for enkeltpersoner og samfunnet, er det ikke overraskende at det finnes mange der ute som mener at det er en sannhet i skuespillerens ord. Stemmer det egentlig at ingen bryr seg?

I mitt hode er det et rungende nei.

Over hele Norge finnes det mennesker som danser: barn og unge, amatører og profesjonelle. De danser sosialt, de har det som jobb, de ser dans og snakker om dans. Det finnes tilbud i ulike former fra du er født til du forlater verden, enten du er publikum eller utøver. Dans skal skape tilhørighet, mestringsfølelse, bedre helsen og bygge opp under demokratiet. Men mest av alt er det opplevelse som berører.

Regjeringen vår har som mål at alle skal ha tilgang til kunst og kultur der de bor, og så får man selv velge om man vil bruke den eller ikke. Men det koster å produsere, frakte og gjennomføre danseforestillinger, spesielt de som er profesjonelt produsert. En selvkost på billetter til danseforestillinger hadde nok vært direkte avskrekkende, og antakelig ikke mulig å betale for de fleste av oss.

Det fine med Norge er at dans og kultur ses på som en del av det offentliges oppgave å subsidiere. Både gjennom støtte til institusjoner, gjennom tilbud til skolene og tilskudd til enkeltkunstnere. Næringslivet i Norge er også en viktig økonomisk bidragsyter, noe som bør si noe om verdien av å sørge for at dansen og kulturen finnes.

Kulturbarometeret for 2025 viser at 14 % av Norges befolkning var på danseforestilling i fjor.- Selvfølgelig skulle vi gjerne sett at tallet var høyere, for det viser seg jo at mange gjerne vil se mer, men økonomi oppgis i samme publikasjon som en av de største barrierene. For de som oppgir økonomi som barriere er kanskje muligheten for å se en forestilling til redusert pris, eller gratis, årsaken til at de får akkurat den opplevelsen.

Så når det offentlige finansierer dansen og kulturlivet, er det fordi man ser hva det gjør for deg og meg, og oss som samfunn. Når det private bidrar med midler er det fordi man skjønner at det skaper møteplasser og mestringsarenaer for lokalsamfunnet. Når dansekunstnere, institusjoner, kompanier og skoler jobber dag etter dag for å skape, utvikle og formidle er det fordi det er en etterspørsel hos miljøet og publikummet. For noen betyr dansen ingenting, men for mange betyr den alt.