Hva skjer med det lokale kulturlivet?

• Dette er et meningsinnlegg

Hva skjer med det lokale kulturlivet? Jeg bor midt mellom Bø og Notodden, godt ute på bygda i det rurale Telemark. Jeg kan gå på konsert eller teater, foredrag, utstilling, bokbad og så videre hver eneste dag. Hvem skulle trodd? Hvordan ble det slik?

For å ta de siste ukene som eksempel: På Notodden har det vært utstillingsarrangement både på Telemark kunstmuseum ved Norsk Industriarbeidermuseum, det private Galleri Grette og universitetets foajégalleri.

Det har vært konserter i «alle sjangre» på de lokale pubene, i kulturhuset og i kirkene og menighetene. En av de lokale revyene har hatt en forestillingsrekke på Skoland – frivillighetens hus, Riksteatret og Teater Ibsen har vært på Notodden teater, snart kommer et lite privat teater på besøk.

Notodden bibliotek har hatt flere litteraturarrangement, og så klart flere ulike filmtilbud hver dag på kino. I tillegg har jeg kunnet delta på Strikk og drikk, kor på pub, folkemusikkpub, kreativt pubverksted, diverse foredrag, quiz, spillkveld, lesesirkel m.m.

Denne uka kan jeg faktisk delta på gatetango (!) på Notodden, i regi av en lokal pub.

I Bø er det omtrent tilsvarende. Det har vært konserter på kulturhuset, studentkroa og pubene og besøk av regionale og nasjonale teater. Der er det også kino og forrige helg var det filmfestival i regi av den lokale filmklubben. I Bø er jazzklubben aktiv med konserter i sine lokaler, Bakgården, bokhandleren Bø bok og papir har konserter, foredrag og kurs flere dager i uka, og litt utenfor sentrum er det en egen scene med månedlige folkemusikkarrangement. Bø prestegard har nylig hatt en konsert, Evju bygdetun har hatt historisk filmkveld, pubene har hatt historiske foredrag, stand up, besøk av Henrettelsespodden, vinylkvelder, quiz og mindre konserter. – Og enda har ikke julekonsertene inntatt kirkene. Jeg har heller ikke tatt med tilbud som retter seg spesielt til barn og unge.

Poenget mitt? Det er et vanvittig bredt og variert kulturtilbud. Det er store og små arrangement på de store kulturhusene, det regionale museet, bygdetunene, den regionale folkemusikkscenen, bibliotekene, universitetet og studentkroa, kirkene, private galleri, puber og kafeer og i organisasjonslivets små lokaler.

Noe arrangeres av profesjonelle kulturinstitusjoner, mye av næringsdrivende og av frivillige.

Og mange arrangement er resultat av samarbeid mellom flere av disse. Det lokale kulturlivet er med andre ord et samspill mellom et imponerende mangfold av aktører. Jeg vet ikke hvor representativt dette er for norske småbyer og bygder.

Kanskje er jeg rett og slett spesielt heldig med hvor jeg bor.

Jeg vet heller ikke om kulturtilbudet er større nå enn for fem eller ti år siden, men for meg oppleves det sånn. Men hvis det er sånn, hva er forklaringen(e)? Er det en reaksjon på at folk vil være sammen og ut av den digitale virkeligheten? Er det et resultat av at bygda blir stadig mer urban? Eller er det rett og slett kulturpolitikken som virker?

Et overordnet kulturpolitisk mål i Norge er at alle skal ha tilgang på et bredt utvalg av kultur, at alle skal ha tilgang på profesjonell kunst og kultur av høy kvalitet, at frivilligheten skal ha gode vilkår, og at det skal være mulig å drive kulturnæring. Det er også et mål at profesjonelle og frivillige aktører skal kunne virke sammen. Vi diskuterer ofte kulturpolitikk med utgangspunkt i kutt i offentlige bevilgninger, støtteordninger og budsjetter.

Men kulturpolitikk handler om mer enn bevilgninger – kanskje burde vi i større grad vurdere kulturpolitikken ut fra hva den faktisk bidrar til å skape? Et mangfoldig kulturliv med rom for både profesjonelle, frivillige og kommersielle aktører, der mange kan ta initiativ og bidra på sine egne premisser.

Basert på beskrivelsen av det tilbudet jeg har her i Midt-Telemark, er det mye som tyder på at kulturpolitikken virker med et godt samvirke mellom statlige, fylkeskommunale og kommunale midler.

Arrangørleddet består av en vifte av private, offentlige og ideelle aktører og tilbudet består av en god miks av profesjonelle utøvere og amatører. En del av denne strukturen er resultatet av en langsiktig kulturpolitikk, både lokalt og nasjonalt, mens noe har kommersielle begrunnelser, andre er ideelle grasrot-initiativ. Er ikke dette et tegn på at kulturpolitikken virker helt etter hensikten?

Og ikke bare det – kanskje ligger det også en økonomisk styrke i denne modellen? Kulturlivet er finansiert på mange forskjellige måter, gjennom offentlige tilskudd, billettinntekter, sponsorer, frivillig innsats og private initiativer. Det gjør at kulturlivet som helhet ikke er avhengig av én enkelt finansieringskilde.

Mange kulturaktører ønsker mer offentlig støtte. Og det er ikke vanskelig å forstå. Offentlige tilskudd gir forutsigbarhet og gjør det mulig å drive aktiviteter som ikke kan finansieres gjennom billettinntekter eller sponsorer.

Men er økt offentlig kulturfinansiering en ubetinget god utvikling? Hva skjer dersom de politiske prioriteringene endres, og pengene plutselig trekkes tilbake? Vi har nylig sett hvordan Trump-administrasjonen har forsøkt å kutte offentlig støtte til kunst og kultur i USA.

Det viser at politiske prioriteringer kan endres raskt, også på kulturfeltet. Derfor er mangfoldet av finansieringskilder også en viktig kvalitet ved den norske kulturpolitiske modellen.

Kanskje er det nettopp dette som er en vellykket kulturpolitikk? Ikke bare store offentlige kulturbudsjetter, men et kulturliv som lever og utvikler seg gjennom et mangfold av aktører og initiativer. Her i Midt-Telemark er det i hvert fall full kok.