– Hindre har gitt meg perspektiv ⋆ Kontekst
– En av grunnene til at jeg vil holde på med musikk er at jeg ønsker å inspirere andre og løfte dem opp.
– En av grunnene til at jeg vil holde på med musikk er at jeg ønsker å inspirere andre og løfte dem opp.

– Hindre har gitt meg perspektiv

Å være musiker er en kul og utfordrende lek, sier trommis Øyunn.

Jeg har alltid fått kick av trommer og rytmer, helt siden jeg var liten.

Siv Øyunn Kjenstad, kjent under artistnavnet Øyunn, har rukket å markere seg som en spennende og allsidig musiker til tross for at hun ennå ikke er fylt 30 år. Trommesettet har vært der siden oppveksten på Billingstad i Asker, og hun er like hjemme på jazzklubben som i teateret.

– Paolo Vinaccia inspirerte meg masse, helt fra starten. Han satt der med gonger og masse perkusjon. Det så ut som en morsom park å leke i.

Hun blir ivrig når hun forteller om de gangene hun var med faren, saksofonist Tore Brunborg, på spillejobb og fikk oppleve landets beste trommeslagere fra salen.

– Trommene har liksom vært der hele tiden, og da jeg var åtte begynte jeg i korps og fikk trommelærer. Det var Gunnar Berg-Nielsen ved Asker kulturskole. Der spilte jeg også i storband og gikk til pianoundervisning hos Kenneth Karlsson. Alle disse tilførte meg masse, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å slutte.

Fri impro, stram låtform

Menneskene på Rådhusplassen i Oslo nyter årets siste rest av sommer. Vi lar oss jage innendørs av støyende trikk, insisterende klokkespill og to høstsløve veps som svirrer over kanelbollene våre.

Det er ikke lett å få Øyunn til å snakke om fortiden. Til det er blikket rettet for mye framover.

– Nå for tiden spiller jeg mye med det danske alternative popbandet Efterklang. Der er groover og form satt, men jeg føler det er mye plass til meg som trommeslager. Jeg er utdannet ved jazzlinja, men liker å bevege meg mellom sjangre og uttrykk. Alt blir matet av alt. Jeg trives med å bevege meg mellom stram låtform og fri, improvisert musikk. Ved siden av trommene har jeg hatt pianoundervisning og bruker det aktivt, til komponering, og når jeg spiller solo. For eksempel: i noen prosjekter spiller jeg synth med høyrehånda og trommesett med resten av kroppen. De siste par årene har jeg laget musikken til, og sunget og spilt i, noen danse- og teaterforestillinger. Der har jeg brukt et solooppsett med trommer, synth, vokal og elektronikk.

Les også: Test – British Drum Company

For tiden jobber hun dessuten med skuespiller og forfatter Gine Cornelia Pedersen. De har premiere i Tønsberg i midten av oktober. Dette prosjektet både skapes og framføres av begge.

– Og jeg er både musiker og skuespiller.

Hun opererer også som soloartisten Øyunn.

– Øyunn begynte som en jazztrio, der jeg skrev melodiske og groovy låter. Etter hvert har jeg også begynt å skrive tekster. Det fungerer som en åpen pool, der jeg legger all musikk som er min egen, enten rene soloting, eller samarbeidsprosjekter. Å skulle beskrive sin egen musikk er vanskelig, men det er liksom meg.

Alternativ pop med improvisatoriske elementer? Øyunn bruker litt tid på å definere seg selv musikalsk.

– Men jeg synes det er spennende å gjøre ting jeg må utfordres på, for neste gang jeg gjør det, vet jeg at jeg behersker det og da er paletten utvidet.

Kroppen protesterte

I tre år gikk Øyunn på jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Der tok hun timer hos blant andre Kenneth Kapstad og Tor Haugerud. Med tanke på øvingsmengden, er det ikke rart at kroppen ga henne en kilevink allerede første året på studiene.

– Jeg fikk smerter i armene og kunne nesten ikke spille. Det var veldig frustrerende. Jeg hadde fått en undervisningsplass på det stedet jeg aller helst ville gå, og la nok mye press på meg selv for å leve opp til forventningene.

For enhver musiker kan dette bety slutten på en karriere, hvis man ikke får bukt med problemene. Det er fort gjort å bli passiv når man får fysiske utfordringer.

– Skoleåret begynte med at jeg dro rundt til forskjellige terapeuter for å få hjelp, uten at det gjorde meg helt bra. Etter hvert ble jeg tipset om å ta kontakt med den klassiske pianisten Tina Margareta Nilssen, som har utviklet en metode som kalles Timani. Dette er en fysisk tilnærming til det å spille et instrument, hvor man lærer anatomi og fysiske øvelser for å lage en ny koordinasjon som er sunn for kroppen, og som tar ut det største potensialet når du spiller.

Øyunn begynte å ta timer hos Nilssen som en slags nødhjelp, men merket at omlegging av spilleteknikk også ga resultater musikalsk. Det ledet livet hennes inn i et nytt spor, og hun har siden tatt en deltidsutdanning i metoden.

Blodsukker: Lunsjen må ofte inntas rett ved siden av trommesettet. Her under rigging på Sentrum Scene.
Blodsukker: Lunsjen må ofte inntas rett ved siden av trommesettet. Her under rigging på Sentrum Scene. Foto: Monica Strømdahl

– Det var som om noe løsnet og dører ble åpnet. Timani er noe av det mest effektive jeg har lært for å kunne utvikle meg som jeg vil. Før var det liksom ikke alltid sammenheng mellom ideene jeg hadde i hodet og det jeg fikk ut på instrument-et. Det er 100 prosent annerledes nå, og jeg har innsett hvor viktig det er å ta vare på kroppen for å være på topp. Nå trener jeg regelmessig med vekter, og gjør Timani-øvelser, for å ha overskudd. Trommespill er fysisk, og man må ha litt å gå på.

Som om senebetennelse ikke var nok, pådro hun seg en hjernerystelse rett etter at hun var ferdig på NTNU. Den satte henne ut av spill i åtte måneder.

– Jeg spilte ikke i det hele tatt, og da måtte jeg bli kjent med hvem jeg var uten å være tromme-Siv. Det er så lett som musiker å ha all identiteten knyttet til musikk. Jeg er fortsatt veldig dedikert, men det at musikk blir liv eller død, kan være ganske slitsomt å forholde seg til. De kroppslige utfordringene har gitt meg et bredere perspektiv.

Musikk og kunst; en nødvendighet

Trommesettet er Øyunns primære instrument, men hun behersker en bred palett av uttrykk. Kunst og kultur har alltid hatt en framtredende plass i livet. Selv om hun ikke sier det i klartekst, fornemmer man at det å skulle drive med noe annet, trolig ikke har vært et alternativ.

– Det å være musiker er en konstant utforskning. På én side er det en utfordring, men like mye føles det som en lek. Man møter på situasjoner som er ubehagelige og som man vegrer seg for å gå inn i. Da har jeg søkt hjelp for å komme over det.

Meditasjon og coaching er virkemidler hun har tatt i bruk for å bryte egne barrierer.

– Ofte faller man inn i en form, men jeg synes det er kult at vi mennesker er plastiske og kan endre oss. Man vokser som menneske når man utfordrer det man helst unngår. Jeg lager ofte drømmelister over ting jeg ønsker å gjøre. Når jeg leser dem, blir det veldig tydelig hvilke begrensninger jeg legger på meg selv. Jeg tror aldri man kommer til et punkt hvor man sier at: Nå er jeg ferdig. Nå er målet nådd. Og akkurat det synes jeg er gøy – at det alltid går an å oppdage nye ting.

Var redd for å spille for folk

Da hun gikk på Sund folkehøgskole var det fast rutine for elevene å framføre musikk hver fredag. For Øyunn, som alltid hadde vært bak trommene, var dette vanskelig.

– Jeg grudde meg sinnssykt. Vi var 20 elever som spilte for hverandre og jeg syntes det var skikkelig kjipt. Det er nesten rart å tenke på at jeg kunne ha det sånn. Nå er det å spille foran folk det morsomste jeg gjør. Det er veldig inspirerende å se at det går an å flytte grenser. En av grunnene til at jeg vil holde på med musikk er at jeg ønsker å inspirere andre og løfte dem opp. Musikken har faen meg den effekten på folk!

Hyllest: Siv Øyunn tar imot ovasjoner etter endt konsert med det danske alternative popbandet Efterklang.
Hyllest: Siv Øyunn tar imot ovasjoner etter endt konsert med det danske alternative popbandet Efterklang. Foto: Tom Roelofs

Øyunn snakker med masse innlevelse, trommer på bordkanten og glemmer nesten både kaffe og kanelbolle.

– Da jeg hadde min første solokonsert som Øyunn på et bestillingsverk til festivalen Oslo World i 2017, måtte jeg høyne gamet. Men nå er jeg komfortabel med å spille solo, og siden har det ikke vært nerver på den måten.

Deilig å være norsk i Gambia

En tur til Gambia sammen med blant andre Jon Balke og Helge Nordbakken ble et musikalsk vendepunkt. Der møtte hun lokale musikere og ble kjent med deres musikk.

– Wolof-musikken var så annerledes at jeg måtte begynne litt på nytt. De spiller komplekse polyrytmiske ting på trommer som kalles sabar, med én stikke og én hånd. I tillegg har de en veldig kul holdning til musikk, som inspirerte meg. Jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg kunne ha det på samme måte, men bak trommesettet.

Hun var bare 18 år første gangen hun dro til Gambia. Siden har det blitt to turer til.

– Jeg måtte kaste alt jeg visste over bord, for dette var en så sykt annerledes måte å tenke beat på. Før denne turen var jeg litt flinkis, og var ofte nervøs før jeg skulle spille. Da jeg kom hjem, fikk jeg spille med Batagraf, og trommegrupper som var initiert og satt sammen av Jon Balke.

Les også: Ingen ildsjeler – intet kulturliv

De spilte blant annet på Vossajazz og hadde sessions på Cosmopolite. Hit tok Øyunn med seg fersk inspirasjon fra Gambia. Øvelsene var på dagtid. Hun gikk da på Rud videregående skole, og måtte skulke skolen for å få det til.

– Linjelederen forsto at dette var viktig for meg og min utvikling, og strøk faktisk masse fravær på slutten av året. Det var kult at han så det sånn og ikke trodde jeg bare hadde sittet på kafé. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått spille med så mange dyktige musikere hele veien. Effekten det har hatt på meg er umulig å måle. Wolof er nok alltid med meg, bevisst eller ubevisst, selv om jeg ikke spiller så mye sabar.

Nerd eller kunstner? Begge deler!

Musikere kan gjerne deles inn i to kategorier: de som nerder på gutte-/jenterommet og de som vil skape og uttrykke seg. Sitter Øyunn i timevis med Jojo Mayers DVD-er om umulige drum’n’bass-groover?

– He he… Jeg er nok først og fremst en som lytter og prøver å plukke opp ting jeg synes er kult i musikk og annen kunst rundt meg, men jeg har absolutt et nerde-gen òg. For eksempel har jeg gått tungt inn i polyrytmikk i perioder, særlig etter Gambia. Korpsbakgrunnen har gitt meg god noteleseerfaring og det benytter jeg meg av. På jazzlinja fokuserte man mye på å lytte og å plukke låter på øret.

Øyunn er glad for alle dyktige folk hun har fått spille med.

– Det er en selvfølge, men å kunne jobbe med inspirerende folk er så givende. For eksempel har det inspirert meg masse å spille med Bugge Wesseltoft, som har en veldig leken tilnærming til musikk. Men når det gjelder utdanning eller ikke; jeg spiller med mange folk som ikke har musikkutdanning, og ofte har de en tilnærming som er spennende og frisk.

Når vi spør hvordan hun vil beskrive seg selv som trommis, begynner blikket å flakke og ordene, som oftest løper fritt, opphører.

– Jeg vet ikke. Du må nesten spørre noen andre. Jeg får høre at jeg lytter og spiller dynamisk og groovy. Jeg er i hvert fall bevisst på disse faktorene når jeg spiller, uavhengig av om det er improvisatorisk musikk, eller ikke. Jeg elsker musikk som groover på ulike måter.

Øyunn

• Siv Øyunn Kjenstad

• Trommis, komponist, keyboardist, sanger, skuespiller

• Født 1990 i Billingstad i Asker

• Bachelor i jazzimprovisasjon og trommer NTNU

• Prosjekt i utvalg;

– Øyunn

– Efterklang

– Avant Folk

– Christian Balvig 6-tet

– Bugge Wesseltoft’s New Conceptions of jazz

– No soli bakom blåe fjell

– Gine Cornelia Pedersen & Øyunn