GamleMarte på golvet ⋆ Kontekst
Moderne ballett: Marte Sæther gjorde sin første store moderne rolle i 1971 i Myhical Hunters.
Moderne ballett: Marte Sæther gjorde sin første store moderne rolle i 1971 i Myhical Hunters. Foto: Privat

GamleMarte på golvet

PORTRETTET:

Tidligere hadde jeg studenter som ikke var født den gangen jeg hadde min tid på scenen. Nå er det sånn at ikke engang mødrene til studentene var født, sier Marte Sæther. Hun er tidligere solist i Nasjonalballetten og forbi sin tredje pensjonsalder. Hun ville ikke gi seg med dansen verken da hun fylte 41, 67 eller 70 år. Fremdeles underviser hun i moderne ballettrepertoar på Kunsthøgskolen i Oslo noen uker i året. Marte tropper opp i joggebukse og slitt t-skjorte. På vei til studio akker hun seg over at Grahamteknikken, som er grunnlaget for det de holder på med, er så krevende at hun ser fortvilelse i øynene til studentene. Hun prøver å trøste dem med å si «Don’t worry, det blir lettere etter hvert!». Noen minutter senere har hun vrengt av seg vinterstøvlene og jogger rundt i sokkelesten i studio mens studentene ser på, noe måpende over energien hennes. Hvem er dette? 73 år og fortsatt ønsket til å undervise fremtidens dansere i moderne dans?

Danser og demonstrerer

– Å jo, mange eldre dansere underviser! Men i klassisk ballett kan de si Chassé! Fouetté! Glissade! og markere med hender og føtter, uten å demonstrere fullt ut, sier Marte.

Hun er andpusten og hiver i seg en slurk vann. I hennes timer er det verken kadaverdisiplin eller taktfaste instruksjoner med ballettuttrykk. Marte arbeider på gulvet. Hun demonstrerer, plukker og retter på studentene, skyver knyttneven mot en hofte som ikke er i riktig posisjon, vrir på et hode. «Aha, er det sånn», nikker de unge. De øver et soloparti fra balletten Mythical Hunters. Marte husker hver bevegelse fra den ble innstudert i 1971.

– Jeg må demonstrere, for studentene har ikke tilstrekkelig kunnskap i denne teknikken og terminologien, sier hun.

Det er Monique Skavlan Sunderland, ansvarlig for bachelorprogrammet i samtidsdans, som engasjerer 73-åringen til å øve inn moderne repertoar av Glen Tetley.

– Det er en slags tradisjon i ballettverden at eldre ballerinaer underviser, men da ruller de ikke rundt på gulvet i moderne samtidsdans, sånn som Marte gjør. Materialet hun underviser i, er i en koreografisk kontekst som gjør at hun må demonstrere med egen kropp. Det er en slitsom oppgave rent fysisk. Det er ganske så unikt her hos oss, sier Skavlan Sunderland.

Foto: Monica Strømdahl

– Jeg er ingen veteran

Studentene ligger i fosterstilling. Med pust strekker de seg ut, spenner kroppen opp. Marte setter på et gammelt lydopptak som skurrer. Og plutselig ser hun seg selv tilbake i tid, med tupert hår og bare føtter. Hun forteller, og de ler. Dama er balletthistorie!

Marte Sæther debuterte som Odette i Svanesjøen i 1967 og fikk kritikerprisen for rollen i Strender i 1976. Da hun fikk Rolf Gammlengs veteranpris i fjor høst, var hennes første reaksjon: «I alle dager! Er det fortsatt noen som har sett meg på scenen?»

Da hun fikk summet seg, kvitterte hun med å nekte for å være veteran som utøver.

– Vi institusjonaliserte dansere blir jo ikke veteran i yrket. Vi må slutte med det vi kan aller best, midt i livet. Men, det er jo ikke sånn at når man går ut døren fra Den Norske Opera & Ballett med laurbærkransen i hånden, så legger man det livet bort. Det er blitt en del av deg, sier hun.

Marte beskriver et hardt liv på tå hev, altoppslukende, som en toppidrettsutøver.

– Du tenker alltid på neste forestilling, forbereder kropp og hode, og etter en forestilling danser du alt om igjen om natten. Kroppen får sjelden restituert seg. Mange ganger måtte jeg rulle ut av sengen på morgenen, så gåen at jeg måtte krabbe på alle fire til badet før jeg kunne reise meg opp, sier hun.

Marte ser ut av vinduet.

– Man blir så fort gammel i yrket. Jeg hadde lite å gjøre på slutten. Det å avslutte karrieren med balletten Strender, var en ubeskrivelig kraftanstrengelse. Man ønsker jo ikke å gå på scenen som en gammel danser, men gjøre det like bra som ti år før, sier hun.

Hun er opprørt over utspillet fra Kulturdepartementet om at dansere skal bli fratatt pensjonen.

– Det er jo helt katastrofe! Det å skyve danserne først på denne måten, før de har gjort noe med de statlige pensjonsordningene og andre særaldersgrenser, er et svik mot dansekunsten. Det er ordningen som må tas, ikke danserne. Skal man stå der og være 41 år og starte på en ny utdanning og karriere? Det er ikke mange som vil klare det. Folk vil slutte tidligere, og vi vil få et kompani med bare 20-åringer! Den erfaringen eldre dansere har, vil ikke komme dansemiljøet og kulturlivet til gode.

Moderne ballett: Marte Sæther gjorde sin første store moderne rolle i 1971 i Myhical Hunters.
Moderne ballett: Marte Sæther gjorde sin første store moderne rolle i 1971 i Myhical Hunters. Foto: Privat

Ikke utdatert som pedagog

Da hun ble pensjonert 41 år gammel, fortsatte hun som pedagog og ble ansatt som rektor for Statens balletthøgskole. Å velge noe annet enn et liv med dansen, var ikke aktuelt.

– Det er ikke alle som likte meg som pedagog, bevare meg vel. Til en tidligere elev sa jeg: «Jeg tror jeg var en god pedagog». Da ble hun veldig stille. Jeg tutler ikke. Jeg er ganske direkte. De fleste synes det er greit.

– Hvorfor er du ikke blitt utdatert som pedagog?

– Balletthøgskolen vil at det skal innstuderes repertoar av Glen Tetley, det som ble min spesialitet. Det er vel det som gjør at de spør meg, sier Marte og hever skuldrene.

Allerede på 1970-tallet, mens hun danset klassiske roller, fordypet hun seg i moderne dans og begynte å undervise i det. På Martha Graham-skolen i New York og London Contemporary Dance School, tok Marte flere kurs. I tre uker hadde hun to klasser hver dag på to timer og tre kvarter. En av instruktørene gikk med stokk. Hun slo Marte lett med stokken, fordi hun syntes at hun beveget seg så klassisk. For Marte ble ukene her skjellsettende.

– Det var da det virkelig gikk opp for meg at det ikke gikk an å kopiere andre eller sjekke i speilet om bevegelsene var riktige. Det åpnet øynene mine for bevegelsens og pustens velsignelse. Å gå inn i Grahams bevegelsesprinsipper var en gave, utbryter hun.

Den satte den klassiske teknikken på plass for henne, og ga den en ny organisk dybde. Tilbake i Nasjonalballetten fikk hun høre av sjefen: «Oh, put off your modern look!»

– Da begynte spagaten mellom to verdener.

Moderne æra

Hun har aldri sett på seg selv som en ballerina og identifiserer seg ikke med denne betegnelsen, som hun mener er en klisjé.

– Jeg er en danser, en hardtarbeidende kroppsarbeider som formidler kunst, sier hun.

Martes talent for den moderne dansen ble forløst gjennom arbeidet med den amerikanske koreografen Glen Tetley og rollene hun gjorde i hans balletter.

På et tidspunkt i karrieren fikk hun heller ikke flere klassiske roller. Tåspiss-skoene ble tatt fra henne, som hun selv sier. Det ble ikke fortalt henne. Det er sånne ting man ser på rollelisten.

– I et klassisk kompani er jo det døden. Plutselig var jeg «moren til prinsen» i stedet for «svanedronningen». Jeg skulle sitte på en trone og se de andre danse. Da gråt jeg ganske mye.

Marte begynte å markere seg som en sterk karakterdanser. Hun var slem søster til Askepott, heks, hore, kokke og alles mødre. En av hennes beste roller var som heks, Madge i La Sylphide. Da skrev kritikerne at hun var ondskapen selv, og at hun på uforklarlig vis kunne vokse sin to meter høye motspiller over hodet.

– Jeg var ingen typisk yndig venninne, jeg fikk tidlig modne roller. En kollega ga meg fort kallenavnet GamleMarte, sier hun.

Da hun var i 20-årsalderen, arbeidet hun med koreografen Anthony Tudor og balletten Paris’ Dom. Marte skulle danse rollen som den eldste av horene i balletten.

– When did you last wash your hair? sa Tudor til meg under innstuderingen. «Torsdag», svarte jeg forfjamset. Det var selvfølgelig ikke meg han mente, men rollen. Så fikk jeg hele historien, hvor horen bodde, at hun hadde mange katter, en gammel mor som hun måtte forsørge, og altfor få kunder. Dette ble starten på undertekstens uuttømmelige verden, som ble en inspirasjon for meg i resten av karrieren, i små og store roller, også i rene danseroller. Undertekst kan bygge på egne erfaringer og følelser, og også musikalske og romlige stemninger. Ordene ga bevegelsene innhold, og bevegelsene ble i seg selv som ord for meg, forklarer Marte.

Moderne dans: Marte Sæther (73) danser fremdeles, men har ingen annen scene å vise seg på enn i studioene på Kunsthøgskolen i Oslo. Her med Runa Sætervoll.
Moderne dans: Marte Sæther (73) danser fremdeles, men har ingen annen scene å vise seg på enn i studioene på Kunsthøgskolen i Oslo. Her med Runa Sætervoll. Foto: MOnica Strømdahl

– Jeg glemmer aldri Svanedronningen din

Marte var alltid nervøs. Hun måtte holde fast i en scenearbeider for å roe seg før hun gikk inn på scenen.

– Man er jo aldri sikker på om det går. Aldri! Selv om du har prøvd det hundre ganger. Hele tiden håper man å kunne løfte øyeblikket ut av tid og sted, slik at det blir magisk og får evig verdi. I alle de årene jeg danset, var jeg i nærheten av å være i den tilstanden fire ganger. Dansen er taus og den er flyktig, men av og til skjer det du håper, at det du prøver å formidle sitter igjen i noen etter at bevegelsen har forsvunnet. Og så kan det skje 40 år senere, at det kommer én og sier i dusjen på gymmen for godt voksne damer: «Jeg glemmer aldri Svanedronningen din».

– På Carl Berners plass skjedde det også. En mann stoppet meg, han sa «Du er Marte Sæther, du», og så ramset han opp rollene jeg har gjort, som i Hedda, Svanesjøen, Strender, Mythical Hunters, Apollo Musagetes, La Sylphide. Det gjorde inntrykk.

– Hva er det med dansen som traff deg?

– Balletten traff meg med et smell. Jeg har lurt på det siden. Hvordan er det mulig å bli så opprømt over å lære første posisjon, annen posisjon og tredje posisjon? Ivrig forklarte og viste jeg for mor og far. Jeg kan ennå kjenne den sitrende følelsen i kroppen. Jeg var fortapt. Det er ikke bare teknikken, mestringen, men selve bevegelsen. Den starter dypt i kroppen og er der alltid, selv når du står stille. Bevegelsen er ord, den er musikken, den fargelegger og definerer rommet du er i. Det som drev meg var trangen til å uttrykke noe, ikke det å kunne mestre 32 fouettéer som den svarte svanen gjør.

Foto:

Legger vekt på uttrykk

– Hva er det viktigste du formidler til studentene?

– Balletthøgskolen blir beskyldt av det frie feltet for å utdanne dansere som kopierer. Jeg er ikke enig. En utøver er skaper av øyeblikket. Rammen kan være fast, men i den har utøveren mulighet til å skape et eget uttrykk. Når jeg underviser, legger jeg vekt på uttrykk. Teknikk er ikke noe mål i seg selv, men et middel til å formidle noe. Det vil jeg at studentene skal forstå. Det kan det bli kunst av. En bevegelse kan si så mye mer enn mange ord. Derfor er tilstedeværelsen i egen kropp så viktig, sier hun.

Hun synes mange av studentene er klare til å få nye utfordringer og skulle ønske de fikk flere muligheter.

– Det er jo på scenen man utvikler seg. Man blir ikke bedre av å bare ta klasser! utbryter hun.

Har du noen gang tenkt at du er for gammel til oppgaven med å undervise?

– Ja, ja. Det tenker jeg hver dag, det.

– Å?

– Jeg er alltid usikker på om jeg når frem, om jeg klarer å inspirere. Jeg underviser jo ikke for at jeg skal få noe igjen for det. Det er jo de som skal ha noe igjen. Men når jeg ser at jeg når frem, får jeg faktisk noe igjen jeg også, som kan inspirere meg til ny erkjennelse.

?anne@musikkultur.no

Marte Sæther

Ansatt i Nasjonalballetten fra 1964 til 1985.

Debuterte som Odette i

Svanesjøen

i 1967. Gjorde sin første store moderne rolle i 1971 i Myhical Hunters. I 1976 fikk hun kritikerprisen for rollen i balletten Strender.

Hun underviste i Grahamteknikk fra 1976, i tillegg til moderne repertoar, ved Operaens ballettskole og Statens balletthøgskole.

Rektor for Statens balletthøgskole fra 1986 til 1991.

Fikk Danseinformasjonens ærespris i 2013 og Rolf Gammlengs veteranpris for dans i 2016.