For få kvinner i baktroppen ⋆ Kontekst
SYNLIGGJØR: Malin Kulseth jobber frivillig med likestilling på flere områder, gjennom Kompetanseformidlingen.
SYNLIGGJØR: Malin Kulseth jobber frivillig med likestilling på flere områder, gjennom Kompetanseformidlingen. Foto: Marte Bjerke

For få kvinner i baktroppen

Ingrid Olava mangler ikke kvinnelige artistkolleger, det er bak scenen hun blir møtt av nesten bare menn.

De kalles bakmenn – ikke uten grunn. I apparatet rundt artister og band er det stort sett menn som har sin arbeidsplass.

– Problemet er ikke at det ikke finnes kvinnelige artister. I kategorien Popsolist under årets Spellemann var fire av de fem nominerte kvinner. Det handler om at det må flere kvinner inn i booking og lignende stillinger, sier Ingrid Olava.

Hun var en av dem som snakket om sine erfaringer som kvinne i en mannsdominert musikkbransje under Bylarm-seminaret «Best practices» – for økt balanse i musikklivet. Men som musiker og artist var hun ganske aleine i sofaen på seminarscenen. Det er nemlig ikke lett å få kvinnelige artister til å snakke om eventuelle utfordringer knyttet til det å operere i en mannsdominert bransje. Mange er redde for å bli redusert til sitt kjønn.

– Mange kvinner ønsker ikke å si ifra fordi man blir den dama som alltid skal si ifra. Og så handler det vel også om at man som kunstner har lyst til å representere seg selv og ikke en sak, få lov til å være en fri agent. Jeg vil forbeholde meg retten til å være et helt menneske i musikkbransjen, få være både intellektuell og blid og av og til sint. Det er veldig trange rammer for oss damer. Jeg har nok brukt litt tid på å bli komfortabel med å snakke om dette. Det jeg gjør nå er vel mitt tiltak da, sier Ingrid Olava, som under seminaret blir intervjuet av Eirik Kydland fra musikkmagasinet ENO.

For dette handler nemlig om nettopp tiltak og problemløsning.

– Vi er ferdige med å diskutere hvorvidt det er et problem med den skjeve kjønnsbalansen. Nå diskuterer vi heller hva vi skal gjøre med den, slår Monica Larsson fra Kulturmeglerne fast, idet hun åpner seminaret.

40 prosent kvinneandel innen 2015

I 2009 gikk flere aktører i musikklivet sammen om å se på tiltak som kunne stimulere til bedre likestilling i bransjen. Prosjektet fikk navnet Balansekunst, og er i dag et nettverk av musikkorganisasjoner som arbeider for å få fortgang i arbeidet med å jevne kjønnsforskjellene. Det var denne gruppa som inviterte til åpent møte for økt balanse i musikklivet på Bylarm torsdag 27. februar.

Mens Ingrid Olava kunne fortelle om en debut som eneste kvinne i en turnébuss med 13 mannlige kolleger og forutinntatte journalister som spør om hennes «kvinnemusikk», kunne den ene av i alt to kvinnelige norske bookingagenter referere sin noe kronglete vei inn i bransjen:

– Jeg begynte å jobbe på Studentersamfundet i Trondheim. Jeg søkte to jobber jeg ikke fikk selv om jeg var godt kvalifisert, på det andre intervjuet fikk jeg beskjed om at de var redde for at jeg skulle bli en groupie, forteller Anita Halmøy Wisløff.

Hun foreslår flere mentorordninger for kvinner.

– Få damene innafor, gi dem erfaring, la dem få prøve seg, gjerne med statlige midler. Jeg er ikke redd for kvotering. Det er for få rollemodeller, mener hun.

En annen som ikke er redd for kvotering er direktør i Rikskonsertene, Turid Birkeland.

– Jeg ble selv kvotert inn i politikken på torget bak her, sier hun og peker mot Youngstorget.

– Vi må huske at kvotering ikke er diskriminering, men det motsatte, påpeker hun.

Rikskonsertene har satt seg et mål om at 40 prosent av musikerne som skal på turné i sesongen 2015/2016 skal være kvinner.

– Vi, som den store organisasjonen vi er og med det store arbeidsgiveransvaret vi har, har en mulighet til å gjøre noe med dette. Vi har pekt på to fylker, Nord-Trøndelag og Oslo, som områder der vi vil ha et spesielt fokus på litt uvanlige konstellasjoner, som for eksempel syngemenn og bakkvinner, forteller Birkeland.

– Skandaløst lav kvinneandel på radio

Seminardeltakerne slår fast at media er med på å opprettholde den skjeve kjønnsbalansen, med få kvinnelige musikkjournalister og tendensiøse spørsmål til kvinnelige musikere. Ifølge Malin Kulseth fra Natt & Dag og Kompetanseformidlingen er 10 av 100 norske utøvere som spilles på radio kvinner. Hun spør Kristin Winsents, musikksjef i den nystartede radiokanalen NRK P13, om hva hun synes om det.

– Det er skandaløst lite. Vi i P13 har i alle fall en kvinneandel på 20 prosent, men jeg skal ikke skryte på meg mer, sier hun.

Winsents trekker fram Månefestivalen i Fredrikstad som et godt eksempel på noen som gjør noe aktivt, samtlige hovedartister under årets festival er kvinner. Og så tar hun selv grep fra scenen:

– Er det mulig for en radiokanal å være med i Balansekunst-prosjektet, spør Winsents.

– Ja! Ropes det fra salen.

– Da er vi med!

Forbildepriser til kvinner

Under Bylarm ble det også delt ut et knippe helt nye priser til unge kvinner. Hanne Kolstø, Kaja Gunnufsen, Aurora Aksnes, Sassybeat og Frk Fryd fikk forbildeprisene. Prisene er opprettet av Frifond Musikk og Norsk Tipping, og er på til sammen 300 000 kroner i stipender. Hanne Kolstø fikk 100 000 kroner, mens de andre ble tildelt 50 000 kroner hver.

– Vi har plukket ut fem svært dyktige kvinnelige utøvere, som vi mener kan fungere som gode forbilder og rollemodeller for andre jenter som har lyst, men kanskje ikke helt tør, å satse på musikken, sier Magnar Bergo, om prisvinnerne til Bylarm sine nettsider.

Han er daglig leder i Norsk Musikkråd som forvalter Frifond Musikk.