Du vet det er valgkamp når politikerne synger «La det swinge»
… og når tidligere kulturministre skryter av seg selv.
Det går mot kveld i Arendal og stemningen er i ferd med å forandre seg.
Kun de mest ivrige debattantene sitter nå på vaklevorne barkrakker og snakker om opprusting, industriell symbiose, ansvar og Terje Aasland.
For de fleste er dagens panelsamtaler et allerede diffust minne, nå overdøvet av den gjennomtrengende sorl og kaklefoni fra de mange hage-, -tak og båtmottakelser hvor menn i khaki og damer i blomster speiler hverandre tiltakende ustøtt med et glass cremant i den ene hånden og en pølse i den andre.
Og på en scene midt i det hele står Kamzy Gunaratnam og synger «La det swinge» av full hals.
Fire observasjoner fra Arendalsuka:
1. Noen politikere synger ganske greit egentlig
Det er så klart valgår under Arendalsuka også, og politikerne byr mer på seg selv enn de vil gjøre de neste tre årene til sammen.
Toppolitikere stiller opp i dumme TV-programmer og Youtube-kanaler. Dette gjør de for så vidt hele tiden i den rullerende politikere-i-realityprogram-balletten, men intensiveres i disse ukene. Og så både stunter og stuper de mye i sosiale medier.
Rundt hjørnet og bortover til neste kvartal står sådan dagens lengste kø og venter på at Erna skal bli roastet. Speiderne skal senere invitere politikere til å sette opp telt fortest mulig, og så videre.
Gunaratnam, der oppe på scenen, er hverken ustø, i ordets mingle-vin-pølse-betydning, og gjør heller ikke en dårlig jobb.
Litt senere på kvelden er det andre politikere som gjør mye verre ting på dansegulv og med åndsverk, men Gunaratnam, som har blitt invitert til mikrofonen av Kigo – Kultur i Gamle Oslo under arrangementet Hele Arendal synger, fremfører med innlevelse. Det er faktisk en ganske fornøyelig affære.
Hun får flere high tens når hun er ferdig.
2. Noen kulturministere snakker annerledes enn «dere»
For kulturpolitikkens del er dette valget en veldokumentert trist affære. Selv venstresiden hinter om kutt eller nullvekst i kulturbudsjettene fremover.
Under Arendalsuka er kulturdebattene som i fjor sauset sammen på ett sted i løpet av tre-fire timer midt i uka, altså dagen etter at Kamzy gjør sitt med Bobbysocks.
Men det er noen høydepunkter på det kompakte kulturprogrammet. Musikk NOU-en skal diskuteres, det er en potensielt fornøyelig post med Christian Ringnes og Reitan om kultur som kapital og …
– Hallo damer!
Nei, se der kommer Trine Skei Grande. Hun kommer sist av de tre forhenværende kulturministrene som straks skal opp på debattscenen. De to andre er Valgerd Svarstad Haugland (som ikke synger La det swinge, og som garantert er lei av den referansen) og Thorhild Widvey.
Sammen skal Grande, Widvey og Haugland skryte av seg selv og tiden som kulturstatsråd.
Hva er de stolte av? Svarstad Haugland er veldig fornøyd med Operaen, som hun satte første spadetak i jorda for, til tross for at dette var noe hun «aldri hadde fått så mye hets for». Hun er også fornøyd med å ha garantert flere kulturbygg i et fremtidig statsbudsjett som Trond Giske måtte ta regningen for.
Skei Grande trekker ikke overraskende fram «hjertebarnet» kulturmeldingen. Og Widvey, som blant annet ble karakterisert som «nærmest uintelligent og inkompetent» i løpet av sine to år som kultur- og likestillingsminister, er i ettertid særdeles fornøyd med etableringen av Talent Norge og gaveforsterkningsordningen.
«En gigantisk suksess», sa hun om sistnevnte.
– Jeg fikk mye kjeft, noe av det sikkert rettmessig fordi jeg ikke snakket deres språk, sa Widvey som også presiserte at alle kulturministre «nok har felles mål».
– Det er bare forskjellige måter å komme dit på, sa hun.
Akkurat hva målet er, forble uklart.
3. Kulturfeltet har et krøkkete språk, men ikke krøkkete nok
Apropos språk. Under en solid monologutveksling med blant andre Kjersti Løken Stavrum, Kjetil Rolness og Camara Lundestad Joof om hvordan man debatterer kultur, ble det trukket fram at kulturspråket er for elitistisk og svevende, og ikke favner bredt nok. Altså: Flere folk må forstå kulturspråket.
Men etter å ha besøkt et urepresentativt utvalg av de 97.4 prosentene av Arendalsuka-programmet som ikke omhandler kultur, er jeg fristet til å si at vi heller må gjøre kulturspråket enda mer krøkkete for å holde tritt med energispråket, det pelagiske språket, teknologispråket eller språket til han som kunne mye om glassfasader på høybygg som jeg plutselig ble sittende sammen med.
Den nevnte musikk NOU-en, med sine nærmere 600 sider og aversjon mot punktum har satt en fin standard for dette.
4. Gonoré bryr seg ikke om partipolitikk
I den andre enden av skalaen, altså en som gjorde ting enkelt, var en influenser som forklarte skatteregler for ansatte i Skatteetaten. Men enklest (altså flinkest, eller var det verst?) er bioingeniørene. Det enkle budskapet: Ta hensyn til oss – bruk kondom!
Med en ropert, en tykk aubergine og fargerike plakater oppfordret ingeniørforeningen Nito alle i Arendal til å bruke kondom. Det er eksplosiv økning i antall kjønnssykdommer, spesielt gonore, og spesielt blant voksne, noe som lar seg til kjenne rundt ferie/festivaltider og julebordtider. Nito er ute i god tid, eventuelt på etterskudd.
Potensielt positive kreftprøver havner bak i laboratoriekøene. Det er for få bioingeniører, og de som holder ut er overarbeidede. Dette må gjøres noe med, uavhengig av hvem som vinner valget. Gonoré bryr seg ikke om partipolitikk, som en sa.
Jeg foreslo at Nito kunne ta kontakt med Kjetil Rolness som ambassadør rundt julebordtider. Han kan formidle med enkelt språk fra scenen, kanskje mens Penthouse Playboys spiller La det swinge.
Nito skulle tenke på det.
