«Det er alvor» – men hvem snakker om kultur i totalforsvarsåret?

Når hun er ferdig, er det snakk om mat. Altså matforsyning i krisetider. Senere er det strøm, kartdata og beredskapslager.

Kontekst drar etter at posten «Hvordan står det til med totalberedskapen i nord?» ikke nevner noe om kultur.

Slik står det til med kultur-totalberedskapen i nord

– Jeg kjenner at samfunnet i Sør-Varanger blir mer og mer polarisert.

Bente Andersen, leder for Samovarteateret i Kirkenes, har i godt over et kvarter snakket seg fram til svaret på spørsmålet fra Kontekst.

Spørsmålet var hvordan hun selv og publikummet hun trekker til teateret helt på grensen til Russland, opplever stemningen rundt Norges nabo. Ja, nå som alt som har skjedd har resultert i Totalforsvarsåret 2026.

– All diskusjonen rundt symbolpolitikken som Putin driver på Finnmarkskysten og i Øst-Finnmark, gjør noe med et veldig lite lokalsamfunn, sier Andersen.

Hennes metodikk for å håndtere dette er via samtaler, noe det femten minutter lange resonnementet hennes utbroderte:

Samovarteateret har alltid hatt nordområdetsom utgangspunkt for scenedramatikk. Altså historier fra Norge, Sápmi, Finland, og Russland.

Teateret turnerte i Kaukasus og Karpatene. Det har vært russiske utøvere sammen med samiske, finske, og norske i én og samme forestilling.

– For å klare å få fortalt historien med alle de ulike innfallsvinklene, må man bygge på tillit. Det tar tid å bygge tillit, sier Andersen.

«Var vi naive?»

Da Russland invaderte Ukraina, måtte Samovarteatret som alle andre forholde seg til sanksjoner fra nasjonale myndigheter.

– Vi måtte stoppe alt samarbeid med våre kollegaer. Det blir bråstopp. Og i kjølvannet av det dukket også spørsmålene opp: Har vi vært naive? Har vi blitt brukt som et politisk redskap?

– Har dere noen kontakt med disse utøverne i ettertid? 

– Nei. Vi lagde samfunnskritiske forestillinger. Noen av de forestillingene vi har laget sammen, ville vi blitt buret inne for i dag. Vi kunne aldri ha laget dem nå, sier Andersen. 

Hun sier det er «sørgelig» at Samovar ikke kunne fortsette med sine russiske samarbeidspartnere, men legger til at det er forståelig at det ble som det ble.

– Det er som å være litt amputert i en arm. Det er veldig rart, for vi har jobbet tett sammen.

En tydelig rolle i Totalforsvarsåret

Samovar har de siste årene gjort en reorientering. En ny retning innen sitt mandat som scenekunstkompani.

– Vi så at stemningen i Sør-Varanger begynte å bli litt uggen, sier Andersen.

Retningen kom via en masteroppgave. Anja Salo leverte masteroppgaven Security and trust in limbo following the Ukraine war ved UiT i 2024.

– Den handlet blant annet om den nye tausheten i Sør-Varanger, sier Andersen.

Andersen og Salo gikk så sammen om dialogkonseptet Isbryter – en åpen samtale i en sirkel inne på teateret.

– Vi tenkte at det kanskje kom tre til det første møtet. Så kom det 30 stykker. Både pro-Putin-folk og anti-Putin-folk i samme sirkel.

– Var det noen som var mer vokale enn andre? 

– Å ja.

De brukte Anjas masteroppgave som guide. I den fant hun blant annet at russerne føler seg som andregangsborgere i Sør-Varanger.

– Under den første Isbryter-samtalenspurte hvordan er det å være i Sør-Varanger nå, og vi trodde at det kom til å bli helt stille. Men der startet samtalen.

Den første Isbryteren ble arrangert i oktober 2024, og Samovar har siden arrangert sju flere Isbrytere, mens verden har gått i en stadig dystrere retning.

– Det har blitt så galt at det nesten er vanskelig å snakke om det. Derfor er det også veldig viktig å snakke om hvordan verden ser ut, og hvordan vi har det som mennesker i en slik situasjon, i et så polarisert og politisk sted som Kirkenes og Sør-Varanger, sier Andersen. 

For Andersen er det tydelig hva som er deres rolle i Totalforsvarsåret.

– For oss har det vært veldig konkret at vi må klare å skape en dialog. Vi skal ikke ha en diskusjon, vi vil ha en dialog – med publikum, eller med «motstanderen», for å si det sånn.

En scenisk fremstilling av Isbryter-prosjektet er høyst sannsynlig.

– Å få ned dørstokkene, smile til naboen – det er viktig for oss. I min gate bor det … jeg vet ikke hvor mange russere. Skal jeg være redd dem, eller skal jeg forholde meg til dem? Skal jeg bli mistenksom?

– Ja, er du det?

– Jeg velger å tro at jeg ikke skal være redd. De har bodd her i mange år. Jeg har også bodd her i mange år.

Skal man egentlig blande kunst med beredskap?

Samme uke som Samsik26 er det politisk engasjerte kulturlivet i et lunt rom på Nasjonalbiblioteket.

Det er sveler og varmt lys.

Det snakkes ikke om nordområdene spesielt her, under arrangementet «Nasjonal utdanningspolitikk for kulturlivet i Totalforsvarsåret 2026».

Men kultursnakk er det definitivt nok av.

Et panel av politikere består utelukkende av kvinner fra venstresiden – noe Hege Bae Nyholt fra Rødt gudskjelov selv gjør et poeng ut av – trekker som riksantikvaren gjorde under Samsik26 fram viktigheten av å opprettholde kulturaktiviteter i krisetider.

Og som et ekko fra Samsik-konferansen:

– Det er alvor, sier SVs kulturpolitiske talsperson Mirell Høyer-Berntsen, og snakker om Putin og Trump og Grønland og klimakrise.

I et annen panelsamtale trekker Scenekunst-redaktør Julie Rongved Amundsen fram Høyre-politiker Peter Frølichs «Tullestudier», hvor Frølich mente enkelte studier innen humaniora ikke hadde noen samfunnsnyttig verdi.

Rongved Amundsen mener dette tankesettet blant fremstående politikere gjør at man burde være kritisk til å blande kunsten inn i beredskapen.

Kontekst stusser. Hvor kritisk? Skal den utøvende kunsten ikke ha en uttalt rolle i totalforsvarsåret?

Rongved Amundsen svarer på e-post at man skal snakke om beredskap innen kunsten, men være bevisste måten det gjøres på.

– Kunsten bør ha en uttalt rolle både i totalforsvarsåret og i alle andre år. Jeg er tilhenger av at kulturen er tatt med inn i beredskapsmeldingen og at vi snakker om kunst i forbindelse med beredskap, men jeg har sett en tendens til at samtalen om kunst og beredskap får noen nasjonalistiske anslag, og det er jeg redd er mot sin hensikt, skriver Rongved Amundsen.

Hun mener det er viktig at kunstfeltet også løfter fram kunstens egenverdi selv i dagens utfordringer.

– Og også kunstens rolle som et grunnleggende uttrykk for menneskelig kreativitet og kommunikasjon, og som våpen i kampen mot dehumaniserende retorikk.

– Dette handler vel så mye om form som om innhold, og derfor mener jeg at vi trenger en beredskapstankegang som går utover bevaring, opplysning og nytte, og som ser at kunst i seg selv er humanisme, skriver Rongved Amundsen.

Beaivváš: En viktig lærdom

Fire hundre kilometer vest for Kirkenes, på telefon fra Kautokeino, snakker Rawdna Carita Eira, konstituert kunstnerisk leder ved Beaivváš Sámi Našunálateáhter – det samiske nasjonalteateret.

– Alle stemmer skal høres. Det har alltid vært en del av den samiske scenekunsten. Det handler om å fortelle vår historie.

Beaivváš er et turnéteater, og har som Samovar tidligere turnert også i Russland. Båndene til urfolksmiljøet på russisk side har vært veldig verdifullt, mener Eira.

– Men å opprettholde de båndene er jo umulig nå, sier hun.

Selv om teateret ikke har prosjekter i samarbeid med russiske kunstnere akkurat nå, arbeider mennesker med russisk bakgrunn ved teateret.

– Gjennom dem får vi et annet innblikk i og en annen forståelse av menneskelige utfordringer som følge av Russlands krig mot Ukraina. Vi ser og hører om hvordan situasjonen påvirker dem, kontakten med familie og venner osv. Det å være i eksil. Det er en viktig lærdom, sier Eira.

Stor kunnskap om nordområdene

Beaivváš har alltid jobbet med å fremme demokratiske verdier og samfunnsdebatt.

– I det samiske miljøet har kunst alltid vært politisk, sier Eira.

– Og jeg tenker at en av de viktigste tingene som vi gjør som teater, i samarbeid med scenekunstnere her nord, er å skape et rom for samtale og knytte folk sammen. Men når verden blir så usikker som den blir, så tror jeg vår rolle er enda viktigere for vår historie.

I tillegg tilbyr den samiske kulturen noe mer praktisk i beredskapstankesettet, mener Eira:

– Våre folk er vant til å krysse grenser. Vi har et stort kontaktnettverk. Vi snakker flere språk. Turnégjengen vår sitter med en veldig stor kunnskap om nordområdene og om infrastruktur, hva som finnes hvor.

– Opplever du press om å endre budskapet i forestillingene dere setter opp? At det skal være mer knyttet til samtiden?

– Vi har et ansvar for å synliggjøre de historiene som ikke blir fortalt til storsamfunnet. Så jeg tenker at kanskje vi er nødt til å forholde oss til det ansvaret, til det politiske, i en større grad.

Eira trekker fram at teaterets hovedfunksjon, også i et totalforsvarsår, er å samle folk og danne grunnlaget for opplyste samtaler.

– Vi tilhører noe urgammelt. Det å formidle til hverandre. Å ta et slags standpunkt på scenen, og så skape samtaler ut av det.

– Det er klart at måten vi gjør det på endrer seg med tiden. Men noe av det viktigste er at publikum tar med seg noe av «gullet» og ser nye muligheter – og at vi da lytter til publikum.

Slitte samfunnshus – et beredskapsproblem?

– Men du, hvordan er det med ressursene hos deg? Har du nok av det du trenger?

– Nei, det har jeg ikke, svarer Eira.

Beaivváš, sammen med Samisk videregående skole og reindriftsskole, ble samlet i et nytt bygg i 2024.

– Det er vi veldig heldige med, sier Eira og legger til at det med dette også kommer økonomiske forpliktelser og ta imot gjesteproduksjoner.

Men det er på de mindre stedene i Troms og Finnmark at behovet for oppgradering er størst, mener Eira.

– Kulturhusene i Alta og Hammerfest er jo fine. Men mange av de gamle samfunnshusene på mindre steder er slitte og har behov for oppgradering.

– Man må jo nå folk der de er også. Det er en stor del av beredskapen, at folk – også barn og unge – kan bo og jobbe på mindre steder og fylle dem med liv. Og da må man jo ha et kulturtilbud til de unge.

Hadde ikke tenkt på kultur innen beredskap

På Samunnssikkerhetskonferansen deler justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ut Samfunnsikkerhetsprisen, den som Bjørnis vant i fjor.

I år er det Nesseby kommune som vinner, for det juryen omtaler som nyskapende beredskapsarbeid.

Nesseby, den sparsommelig befolkede nabokommunen til Sør-Varanger og Samovars Kirkenes, har blant annet distribuert en tospråklig evakueringsveileder til husstandene, etablert et nettverk av lokale ressurspersoner og gjennomført øvelser som involverer både næringsliv og frivillige organisasjoner.

Nesseby-ordfører Berit Ranveig Nilssen mottok prisen.

Litt senere spør Kontekst henne om kulturuttrykk har en rolle i landets nå prisvinnende beredskapskommune.

– Spør du meg så hadde jeg ikke tenkt på kultur innen beredskap, sier Nilssen til Kontekst etterpå.

– Men når du sier det, så har vi jo Varanger samiske museum i vår kommune, med historiske gjenstander som må sikres i tilfelle det skjer krigshandlinger. Og vi har kulturområder som vi har søkt til Unescos verdensarvliste, som også må beskyttes.

– Det er mye som tas tak i, sier hun, før hun må gå.