Hør favorittmusikken til Tora på Wimp

Helt fra Tora Augestad (35) gjorde Bertolt Brecht og Kurt Weills Surabaya Johnny til en hit på musikklinja på videregående skole i Bergen, sa hun alltid litt flåsete at «hvis alt går til helvete, skal jeg flytte til Berlin og bli kabaretsangerinne.»

– Vi lo veldig av det, og så ble det på en måte sånn, sier Tora Augestad lattermildt.

Tora kaller seg Norges ukronede kabaretdronning – og hun ser ut som en når hun møter oss, med røde blinkende hengeøredobber og stort perlekjede rundt halsen. Men hun er mer enn det. På veien fra Bergen til Berlin har hun sunget musikal, barokk, kunstmusikk og opera og skaffet seg erfaring som skuespiller. Nå er hun del av den europeiske musikkteaterscenen og arbeider med noen av Europas fremste ensembler for moderne musikk. For tiden er hun med i to produksjoner. Den ene, King Size, skal til både Covent Garden i London og Festspillene i Bergen.

– I Tyskland får jeg sjanser som jeg aldri ville fått i Norge. Jeg har alltid hatt en drøm om å være både skuespiller og sang-er, men jeg passer ikke inn i en norsk musikalvirkelighet, og er heller ikke klassisk nok til å synge på Operaen. Men i Tyskland får jeg oppgaver, fordi de liker meg som type, sier Tora.

King Size med Marthaler

Halvparten av oppdragene er opptredener på musikkteaterscener, resten er på klubber og i konserthus, enten i det sentrale Europa eller i Norge.

– Jeg sitter på prøver i Berlin, og nyter å høre tysk, tysk, tysk, sier Tora og gestikulerer summingen med fingrene, sier at hun føler seg heldig som får jobbe så mye i tysk teater og være del av en europeisk kunstvirkelighet.

Det er ingen selvfølge. Er det noe Berlin har, så er det sang-erinner og folk som vil jobbe i teater. Og nå er hun del av produksjoner på Volksbühne, det mest progressive teater i Tyskland de siste tjue årene, i et fantastisk bygg i det gamle Øst-Berlin.

– Virkelig, et legendarisk sted! Jeg er tatt inn i varmen i det jeg selv synes er det ypperste av europeisk musikkteater, og så kjenner jeg at «wow, jeg passer faktisk inn her».

De to oppsetningene hun spiller i nå er Christoph Marthaler-produksjoner. I Tessa Blomstedt gibt nich auf synger hun med slank, klar nordisk stemme i et stykke som handler om online-dating. I King Size foregår scenene i et hotellrom. Paret som prøver å sove, opplever at både drømmene og sengen er for stor. Musikken i stykket favner like stort, med operette, klassisk, jazz og pop, fra Wagner til tysk kabaret.

– Den sveitsiske regissøren Christoph Marthaler, som jeg har samarbeidet med de siste fem årene, er fantastisk å jobbe med. Hans måte å skape forestillinger på har vært banebrytende, han er virkelig en av Tysklands viktigste regissører. Gjennom arbeidet med ham opplever jeg en annen holdning til Gesamtkunst (kunst som tar i bruk mange ulike kunstformer, red.anm) enn på konsertscenen. Det er ikke bare den musikalske perfeksjoneringen som gjelder, men helheten: Hvor mye trenger vi av dette musikalske momentet uten å overfortolke historien? Det er spennende. Jeg måtte gjøre opptelling fordi jeg skulle skrive en CV, og da slo det meg hvor mange teaterproduksjoner det er blitt, tjue på ti år, syv med ham.

– Er du der du vil være nå?

– Jeg kan få en lykkefølelse etter en forestilling når jeg føler at jeg har gjort jobben min bra, eller et kick når jeg synger med symfoniorkester, som er det mest skumle jeg gjør. Men det er ikke sånn at jeg endelig er kommet dit jeg skal være. Jeg er åpen for at livet kan gå i nye retninger. Først og fremst føler jeg meg heldig som får jobbe så mye, for man blir flink av å jobbe. Folk her hjemme kan si: «Nå må du ikke bli utslitt der nede i Europa», og da blir jeg litt paff. Ja, jeg jobber mye, men jeg fyller livet med noe jeg opplever som meningsfylt. Livet er ikke i vater hele tiden, men det handler om kunst!

Tora styrker seg på gulrotsaft før hun møter publikum, og har alltid ingefær i vesken.

– Man må jo bare levere, sier hun og leser visdomsordet på Yogi-teposen som er på vei ned i koppen: «Angst er opphisselse uten pust». Det skulle jeg ha lest før jeg øvde i dag!

– Du er utdannet i musikkpedagogikk og i kordireksjon og dirigerte flere kor, hva skjedde?

– Det gikk opp for meg at jeg kan ikke stå med ryggen til publikum resten av livet. Jeg måtte snu meg rundt!

Teaterlukten i Bergen

Tora har vært fascinert av teater så lenge hun kan huske. Hun kjenner ennå lukten og atmosfæren fra Den Nationale Scene i Bergen. Sminkerommene. Belysningen. Moren var vokalist og skuespiller der i flere år, og Tora satt ofte i salen under prøvene. Hun var også med når moren hadde lydprøve med rockebandet på Hulen, og når foreldrene dro på Sosialistisk opplysningsforbunds sommerskole for å drive korverksted og låtskriverskole.

– Jeg er oppvokst på korseminar, på kunstutstillinger, på teater og på festivaler. Mine foreldre tok meg med i sine liv, med på det de ville fylle tiden med. Det er en holdning til livet jeg tidlig fikk – hvordan vi fyller det med kunst, sier Tora.

– Hvordan kom den tyske kabaretmusikken inn i livet ditt?

– Da jeg skulle bli født og mamma fikk rier, så hun og pappa et TV-opptak av Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny av Bertolt Brecht: «Du Tora, jeg kom på det forleden, vi så på Mahagonny da du skulle bli født, og det var en veldig flott kveld». Tora sjonglerer fra dialekt til dialekt og gjengir faren med elegant østlandsk tonefall.

– Og da jeg skulle gjøre min første hovedfagskonsert på Musikkhøgskolen, ringte jeg ivrig pappa for å fortelle hvilken vidunderlig skatt jeg hadde funnet: Die Mutter av Hanns Eisler og Bertolt Brecht, en kantate for kor og to solister, hvorpå pappa sier: «Tora! Jeg kjenner det. Det verket oversatte jeg i 1981 og din mor var solist og vi gjorde det med Sosialistisk kor.»

Moren og faren ble skilt da hun var to og et halvt år, og Tora fikk fire foreldre.

– Hos mamma var det popmusikk og rock, Peter Gabriel, Kate Bush og teateret, hos pappa var det klassisk og samtidsmusikk. Stefar hadde hjemmestudio, og pappa og stemor, som er sanger og sangpedagog, hadde flygel i stua. Jeg fikk egentlig alt. For meg var det et privilegium å ha fire foreldre.

Bach på tre meters avstand

Selv om hun har forlatt det norske redet og har bygget seg et liv i Tyskland, er det flere musikalske prosjekter som trekker henne til gamlelandet. Akkurat nå er hun aktuell med vinterplaten Canticles of Winter og turné med ensemblet Music for a While. Sammen med Therese Birkelund Ulvo er hun blitt kunstnerisk leder for Hardanger Musikkfest, og i disse dager slipper de høydepunkter fra sitt første festivalprogram.

– «Er ikkje det hon kabaretsangerinnen, som skal inn i kammermusikkens høyborg?» sier Tora om seg selv og legger til at hun ikke kunne si nei til den jobben.

– Det mest vidunderlige er å høre Bachs cellosonate fra tre meter unna, eller en Haydn-klaverkonsert. Det er noe av min yndlingsmusikk, noe av den musikken jeg setter høyest, og et repertoar jeg ikke kommer til å jobbe med selv som utøver. Men nå kan jeg tenke ut konserter, invitere utøvere og bringe folk nærere musikken, uten å måtte synge selv hele tiden. Og så kan jeg tenke meg å jobbe mye med festival på sikt. Noen må jo bli festspilldirektør i Bergen om femten år, men det trenger du ikke skrive, sier Tora.

– Er du en karriereplanlegger?

– Det er lite plan. Og det kunne godt vært mer skjebne med barn og alt det der, sier Tora.

Overarbeidet og ulykkelig

«Berlin er en by som bryter deg ned, du må komme deg bort, ikke la deg infisere». I 2005 er Tora i byen på lykke og fromme et par måneder. Hun har akkurat startet bandet Music for a While i Oslo, og de har innspilling på gang med tyske kabaretsanger. Hun drar til Berlin for å lære tysk uttale, for å utforske kabaretscenen og gjøre research til hovedfaget i kabaretsang. I strøket hvor hun bor, møter hun ofte en alkoholisert afrikaner. Det er han som gjentar at hun må komme seg vekk.

– Berlin har noe brutalt over seg, en heavy historie. Det er ingen søndagstur å bo der, men månedene i 2005 var viktig for meg og for å oppdage byen, sier Tora.

På kabaretscenen er det enten «standup med dårlig musikk eller jødiske sentimentale revyer», og Tora, som da er 25 år, går i teater i stedet. Hun finner en klubb, hvor hun kan synge og få gratis øl, og i løpet av få uker kjenner hun folk i flere miljøer. Når hun reiser derfra, vet hun at hun en eller annen gang i livet skal bo der på ordentlig.

Tora reiser hjem og flere blir overrasket når hun blir skuespiller på Ibsen Teater i Skien. Tora omtaler stillingen der som en gavepakke, en teaterskole med full lønn.

Hun bor i Porsgrunn, pendler til prøver på Riksteatret i Oslo, kommer tilbake for å spille teater i Skien på kveldene, i helgene synger hun med Pitsj på NRK. På slutten av året kjenner hun seg overarbeidet, og får problemer med stemmen.

– Jeg var ulykkelig. På høsten det året var jeg i Berlin på jazzfestival med Trygve Seim. Det var november, grått og trist, og jeg gikk i gatene. Jeg bare stoppet foran et hus, og så bestemte jeg at nå flytter jeg. Pendlingen Porsgrunn-Oslo tok tre og en halv time hver dag, å reise til Berlin, ville ta fire timer. Det gjorde utslaget. Dessuten, for å klare seg som utøvende kunstner i Norge, må man på et tidspunkt få et slags kommersielt gjennomslag. Jeg hadde ikke lyst å måtte gå den veien, sier Tora.

Reiste med to kofferter

I mars 2007 flytter hun med to kofferter. Hun tar taxi fra flyplassen til Bergmannstrasse, hvor hun har leid rom usett. I det hun går ut av bilen, oppdager hun at hun står foran akkurat det samme huset, hvor hun stod et halvt år i forveien og bestemte seg for å flytte.

– Altså, det var helt psyko! Bilen stoppet rett foran det huset!

Nå har hun flyttet lenger bort i gata og kan fastslå at å flytte har vært et svært viktig valg.

– Tyskland er en vanvittig kulturnasjon, kunst er kapital! Her føler jeg at jeg er del av en europeisk kunstvirkelighet, det gir et så stort kick: Jeg er her og det er her det skjer!

– Hvordan gikk du fram for å få oppdrag?

– Jeg var ganske passiv i begynnelsen. Da hadde jeg ennå en del oppdrag i Norge, og jeg tenkte at Berlin skulle være et sted å øve og lære tysk. Men så fikk jeg et oppdrag i 2008 med Ensemble Moderne, som Jenny i Tolvskillingsoperaen. Han som er blitt min agent anbefalte meg, og da begynte det å rulle. Det førte til jobb med Klangforum Wien. Vi gjorde en konsert i Warsawa som ble veldig bra, og så ble jeg invitert til å gjøre en opera med dem, og da ble jeg kjent med regissør Christoph Marthaler. Noen ganger har jeg også opplevd at folk har hørt meg på prøver, uten at jeg har visst at det var audition.

Det hender folk hjemme i Norge lurer på hvordan hun har det alene på hotellrom nedover i Europa.

– Altså, livet mitt i Europa er med store teaterproduksjon-er, hvor 15-20 personer kommer og kysser meg på begge kinn hver gang vi møtes, selv om det er midt i forkjølelsessesongen og vi så hverandre i går! Det er et sosialt liv hvor alle ånder og lever for det samme, og ingen vet når prøven skal slutte, for vi holder på så lenge vi må! Men da kan jeg kjenne det, hvor lenge skal dette holde på egentlig? Jeg er sliten og vil hjem!

Music for a While

Noe av det hun setter aller høyest er de musikalske stundene med Music for a While. Tora er primus motor i ensemblet, som hun startet for ti år siden. Pål Hausken, (perkusjon), Stian Carstensen (trekkspill), Martin Taxt (tuba) og Mathias Eick (trompet), ble alle håndplukket av Tora da hun var student på Musikkhøgskolen.

– De har ikke forlatt meg ennå, heldigvis, fleiper Tora.

Hun har flere ganger lurt på hvordan hun kom på den besetningen; tuba, trompet, trommer og trekkspill, men hun hadde en klar formening om hvordan det skulle låte, og slik er det fortsatt. Tora er den som samler bandet og som finner repertoar. Sammen improviserer de fram arrangementene. Tora kan arrestere de andre på gale akkorder og foreslå at de heller spiller «parallelle kvarter», mens de nikker og tenker at hun er en av få vokalister som virkelig har harmonisk oversikt.

– Jeg kan bli så lykkelig av å spille med Music for a While. Vi er et plastisk band og jeg opplever en enorm musikalsk frihet. Og tenk så heldig jeg er som får gå inn i det musikalske rommet med de musikerne. Stian spiller en intro og den er aldri lik, og så kan jeg gjøre en vri, ja så prøver vi det, vi gjenforteller virkelig musikken hver kveld.

Vakre ting for ukjente mennesker

Den nye platen Canticles of Winter er den mest religiøse platen de har laget, en melankolsk vinterplate. Her er koralen Wie soll ich dich empfangen fra Bachs juleoratorium, Gute Nacht fra Schuberts Winterreise, og Grundtvig-salmen Kirken den er et gammelt hus.

– Jeg er utrolig spent på om folk liker platen. Med den har vi beveget oss bort fra kabaretuttrykket, og nærmet oss den klassiske musikken. Vår forrige utgivelse Graces That Refrain (2012) var et forsøk på å synge klassiske sanger på en ny måte, og det er dette vi tar videre i denne siste utgivelsen, sier hun.

Hun har flere ganger opplevd at ukjente mennesker kommer og takker henne. En mann som mistet kona i kreft, sa at han hadde hørt på den forrige platen hver dag i et halvt år, og at det hadde hjulpet i sorgarbeidet.

– Det er utrolig meningsfullt å tenke på at mennesker kan finne trøst i musikken vi spiller inn og sender ut i verden. Etter at jeg sang Trygve Seims musikk på Oslo World Music Festival, kom det en dame mot meg. Det strålte fra øynene hennes. Hun sa at det var første gang hun hadde våget seg ut på lenge, «og så fikk jeg denne konserten, tusen, tusen takk». Virkelig, det føles betydningsfullt å være med å skape vakre ting for mennesker jeg ikke kjenner og meningsfullt å leve et liv der musikken har hovedrollen.