Da jeg falt i armene på Harry Belafonte ⋆ Kontekst
Harry Belafonte og Arja Saijonmaa
Harry Belafonte og Arja Saijonmaa i Oslo under konserten som markerte ettårsdagen for Midtøsten-avtalen. Artikkelforfatteren fikk et spesielt møte med Belafonte i kulissene. Foto:Gunnar Lier/NTB
Historie

Da jeg falt i armene på Harry Belafonte

Paal Ritter Schjerven beskriver hektiske minutter og et mykt fall bak scenen da Oslo-avtalen ble feiret.

Dette er en slags historie, med en lang avsporing, men også en påminnelse om hvordan kulturutveksling generelt og musikk spesielt er viktige brikker i våre forsøk på å skape fred og forsoning. I det minste gi en følelse av fellesskap og kanskje en mening med det hele.

1994: Vårt lille sceneproduksjonsselskap Norwegian Performance jobbet med flere produksjoner samtidig, blant annet et prosjekt som dreide seg om kultur og musikk som et slags fredsserum i Israel-Palestina-konflikten. «Time For Peace» var en konsertkveld i Oslo Spektrum i forbindelse med ettårsmarkeringen av Oslo-avtalen 1.

Dette arrangementet ble frontet av de meget samfunnsengasjerte og fredsforkjempende Arja Saijonmaa og Harry Belafonte. Dette var stort for en liten gjeng med gode intensjoner og høye ambisjoner.

Bjørn Tore Godal, Jan Egeland, Mona Juul og Terje Rød-Larsen var de som holdt i- og jobbet med de flokete diplomatiske trådene. Det vi i produksjonen ikke var klar over, var at de hadde en plan om å få til en enighet om et videre steg, under et møte på Oslo Plaza i pausen. Først da pausen var over fikk vi i produksjonen vite at de hadde blitt enige og signert et nytt fredsdokument. Var jo selvsagt bra det, men som ansvarlig for manuskortene, ble det en ganske hektisk jobb å få på plass ny tekst og få kortene ut for siste del av konserten.

Det ble en svett økt der Arja og Harry sto bak meg inne på et lite produksjonskontor, mens jeg skrev på min lille mac.

Vi var fort enige om ordlyden, men fra jeg trykket Command+P skulle det ta mellom en halv og en hel evighet før kortene var skrevet ut. Jeg skjønte for sent at det beste hadde vært å skrive det for hånd, så akkurat da virket det best å la den lille blekkskriveren gjøre seg ferdig, helt uvitende om at den var den tregeste og på en måte en av de viktigste printerne i verden akkurat da – beglodd av seks utålmodige øyne – ventet på av et fullsatt Oslo Spektrum, med hovedpersonene fra Midtøsten på første rad.

Den skrev. Knirket. Stoppet. Ventet. Skrev litt til. Arket kom ut et par millimeter. Pause.

Jeg merket programledernes pust i nakken. Ikke fordi de klandret verken meg eller printeren, men fordi vi allerede var langt over tiden – og de forberedte seg på et historisk øyeblikk. Det var helt spesielt som 24-åring å være midt i begivenhetenes sentrum. På tross av en litt lang pause, var det et stort øyeblikk da de endelig kunngjorde signeringen. Det ble satt i gang av Belafonte, med ordene vi like før hadde fått skrevet inn – og sakte skrevet ut.

Harry Belafonte trakk pusten.

«The question, that I am instructed to ask you, gentlemen, is: Can you please tell us, If you have reached agreement – on your new Oslo declaration tonight?»

Bjørn Tore Godal smilte fornøyd.

«This probably never happened before, it probably will never happen again – that in the break of a peace concert, we signed a peace document!»

Og så, rett etter kunngjøringen kom en av de viktigste brikkene i dette musikalske forenende puslespillet, fantastiske Yair Dalals usigelig vakre sang «Zaman El Salam»/«Time For Peace», sunget på arabisk, hebraisk og engelsk av palestinske, israelske og norske barn, sammen med et band satt sammen av musikere fra begge sider av konflikten.

Hvordan falt jeg i armene på Harry Belafonte?

Jo, jeg tok som vanlig bilder i de partiene jeg ikke hadde noe annet å sysle med bak scenen. Det var bygget opp et høyt platå på siden av scenen, der jeg sto i skjul og skulle ta et bilde under et av de klassiske stykkene som ble fremført.

Jeg fikk ikke høyt nok standpunkt, så jeg tok en stol og satte den helt inntil gelenderet som i utgangspunktet sikret at vi ikke skulle falle ut mot orkesteret. Jeg hørte etter første eksponering at speilet i det mekaniske Nikon-kameraet laget for mye lyd i det sarte partiet, så jeg bestemte meg for å gå ned igjen. Men da klappet den solide klappstolen sammen og holdt begge bena fast som i en snill revesaks. Men i det stolen var sammenklappet, var den veldig smal, så jeg sto plutselig og balanserte – og kunne enten falle rett ned i paukene, eller prøve å falle innover på platået. Et brak ville det uansett bli, så jeg forberedte meg på å ødelegge det vakre stykket midt i TV-sendingen – men da uten å spjære paukene. Jeg lukket øynene og falt helt strak bakover som en statue, med kameraet i hendene.

Tiden sto stille.

Det ble stille.

Det kom ikke noe brak.

Ved et trylleslag hadde Harry, som sto like ved, sett hva som skjedde, og på instinkt hoppet frem og tatt meg imot – helt lydløst. Jeg lå et øyeblikk i armene hans som om vi danset en stille tango. Jeg lukket opp øynene og så Harrys ansikt rett over mitt.

«I got you!» hvisket han med verdens største smil.

Det kunne blitt rabalder – men det ble med et knirk og sikkert et lite «ouh!» fra meg. Takket være godeste Harry Belafonte og hans raske, uselviske handling. Husker jeg sa at jeg skyldte ham én, men det var han uenig i. Han mente at jeg ville gjort det samme. Alle burde det. Vi plukket opp manuskortene hans og la dem i rekkefølge igjen, mens hjertet begynte å slå roligere. Faren over.

Det er farlig å legge noen moral i dette, men kanskje at skillet mellom øredøvende og ødeleggende kaos og harmoni er ofte veldig lite – og kan ofte være en kombinasjonen av muligheten og viljen til å ta gode valg – og enkeltmenneskets evne til å være til stede og løse det som måtte komme. Og kanskje mest det å stille opp for hverandre uten å sette seg selv først – til beste for alle.

Kloden skulle gjerne hatt en Harry Belafonte å falle i armene på i disse dager.

Dette innlegget ble først publisert på Schjervens Facebook-side. Gjengitt med tillatelse.