Black Box: 40 år med leting etter nerven
Teateret var tilholdsstedet for de frie kunstnerne samtidig som de ble truet med kutt om de ikke fant en kunstnerisk profil. Så satte de opp Norges mest kontroversielle teaterstykke i nyere tid.
– Jeg husker Black Box fra begynnelsen, sier Jørgen Knudsen.
Da var Knudsen publikummer, nå er han teatersjef.
Han tar oss imot i en slags garderobe. Mellom en durende kaffemaskin og et godt opplyst sminkespeil ligger bunker med teaterprogram og utskrifter om pengesøknader fra kommunen.
– Hvordan var det?
– Spennende. Det var nytt at man skulle få en arena. På midten av 80-tallet var teater noe som var forbeholdt festningene (teaterinstitusjonene). Det var en annen type opplevelse å gå inn på en Black Box. Her kunne det skje mye annet i tillegg til dramaet.
Black Box ble et sted for uttrykksformer som kanskje ikke hadde et sted, beskriver Knudsen. Han mener mangfoldet av kunstneriske uttrykk er det som har gjort Black Box så bemerkelsesverdig.
Et behov som fortsatt er der.
– De frie gruppene fikk plutselig et tilholdssted. Når man blar i de gamle katalogene, så er det enormt hva man fikk. Det har vært et veldig mangfoldig program, sier Knudsen.
– Ikke akkurat armlengdes avstand
Tidlig på 1990-tallet ga Oslo kommune beskjed om at Black Box Teater måtte skaffe seg en kunstnerisk profil om det skulle fortsette å motta tilskudd.
Dette gjorde at Black Box gradvis gikk fra å være et rent utleieteater til å bli et programmerende teater med egen og etter hvert tydelig programprofil.
– Man kan ikke akkurat beskrive det som armlengdes avstand, bemerker teatersjefen.
Kjernen i armlengdes avstand-prinsippet er at beslutninger som forutsetter kunstfaglig skjønn skal tas av personer med kunstfaglig kompetanse, ikke av de som forvalter de offentlige pengene.
– I dag er forholdet mellom Black Box og kommunen et annet. Det er både armlengdes avstand-prinsippet, men også samarbeid. Teateret spiller inn når det trengs, og krever svar – ofte på hvorfor bevilgninger kuttes, sier Knudsen, og legger til:
– Vi klarer oss enn så lenge, men det er klart det gjør vondt når vi må kutte på noe, sier han og viser til manglende lyspærer med et glimt i øye.
– Poenget er at det er god kunst
Nysgjerrigheten og eksperimenteringsvilje har vært viktige verdier fra starten, og står fortsatt sterkt hos Black Box.
– Vi jobber fortsatt for det gode kunstneriske mangfoldet i Oslo, og ser etter det som ikke nødvendigvis passer inn på Dansens Hus, Kloden, eller Riksscenen for den saks skyld, sier Knudsen.
Alle teater tar risiko, men med større rom kommer også behovet for å kunne fylle flere seter. Her har nok Black Box et fortrinn som lite teater. Det gjør at de også kan ta større kunstnerisk risiko, mener Knudsen.
– Vi er ikke så store, vi kan ikke være vertskap for mer enn 170 personer om gangen. Da kan du heve terskelen for tilgjengelighet.
Likevel, som Knudsen poengterer, de har mange oppsetninger som er veldig tilgjengelige.
– Poenget er at det er god kunst.
Scenekunstfeltet er like utfordrende som det er tradisjonsrikt. Sånn sett kan man si at det en bragd på ha overlevd med en kunstnerisk profil som heller mot det frie og ukjente i nå 40 år.
Men det koster og:
– Det har vært et blodslit gjennom mange teatersjefer og administrasjoner. Man har hatt både motvind og heldigvis også litt medvind.
– Over de 40 årene har bevilgningene endret seg, noen ganger har vi lent oss mot staten, noen gang mot kommunen.
I dag er de rundt 45/55 stat og kommune.
– Nå går det an å drive på et minimum budsjett. Men vi har selvfølgelig drømmer om å kunne realisere større ting, og da må vi søke om ekstra tilskudd.
«Ways Of Seeing»-kaoset
For mannen i gata er Black Box mest kjent for oppsetningen «Ways Of Seeing» (2018). Oppsetningen av Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban og Marius von der Fehr skapte både mediestorm og rettssaker. Flere av skaperne av verket samt daværende teatersjef Sibué-Birkeland ble politianmeldt og siktet for å ha krenket privatlivets fred. Siktelsen ble senere henlagt.
– Har det hatt noen etterdønninger?
– Ja, både positive og negative. Det har jo gjort Black Box mer berømt, sier Knudsen.
På grunn av «Ways Of seeing» har mange flere, som ikke orienterer seg om teater og scenekunstfeltet i det hele tatt, hørt om Black Box og vet at det er et teater i Oslo, påpeker han.
– Negativt er det at det var en smertefull opplevelse for teateret. Prosessen her når det blåste som verst skulle man gjerne unngått.
Debatten rundt «Ways of Seeing» handlet i stor grad om det kunstnerisk ytringsrommet. Knudsen forteller at dette var og er noe teateret befatter seg mye med.
– Vi er opptatt av ytringskultur, at vi forvalter god ytringskultur. Selv opplever jeg at mange kunstnere jeg møter har fornemmet en viss grad av selvsensur, spesielt yngre. Det synes jeg er veldig trist.
At kunstnere opplever selvsensur og et opplevd trangere ytringsrom er dokumentert både av Ytringsfrihetskommisjonen og Fritt Ord.
– Det er viktig at Black Box har et godt ytringsrom, det er noe vi er veldig bevisste på, sier teatersjefen.
– Er det kunstneriske ytringsrommet smalere nå?
– Ikke i Norge, eller litt kanskje. Men i USA kan man se det. I England og Tyskland kan man se det. Jeg tenker på det hele tiden.
«Å finne nerven»
– Hvordan har scenekunstfeltet endret seg på de 40 årene Black Box har eksistert?
– Det har endret seg veldig mye.
Han siterer Kjetil Skøiens beskrivelse fra Frie grupper og Black Box Teater 1970–1995:
Oslo hadde en gang en underground, og den lå bl.a. der Black Box er nå, gamle fabrikker, skipsverft, vakkert, fullt av historie, av minner. Vikateatret lå her, kunstnere hadde verksteder her, det var rockeklubber, kafeer, et sted for oss. En tydelig beskjed om hva som foregikk i det rå og direkte, fjernt fra de etablerte, finkulturelle. Så kom gravemaskinene, dynamitten, alt forsvant og en vakker ny by oppsto. Et sted for shopping og fest. Og Black Box, stebarnet, midt i overfloden (Skøien 1996).
– Det har utviklet seg gradvis. Mangfoldig var det før og, men en annen type mangfold.
Teatersjefen peker også på det han beskriver som «en voldsom profesjonalisering av feltet» både kunstnerisk og teknisk. Han understreker likevel at dette ikke betyr at kunsten nødvendigvis er bedre nå.
– Det som ble vist på Black Box i 1985 ble godt tatt imot, det vi viser nå blir også godt tatt imot, men på en annen måte.
Black Box har alltid prøvd å fange inn samtiden. «Å finne nerven», som Knudsen sier. Men igjen, selve samtiden er i endring.
Da Totalberedskapsmeldingen kom på starten av året, bemerket Knudsen, lik Konteksts egen redaktør, at det var lite nevnelse av kunst og kultur. Knudsen, som for ikke lenge siden var i Ukraina for å oppleve teateret der, tror vi gjør vondt i å undervurder kunstens kraft i en krise.
– Jeg så hvor viktig teateret var for folket der. Det var uhyre gripende, sier han, og fortsetter:
– Vi er ikke i en krig i Norge, men skulle det skje, ville vi oppleve det sammen, hvor viktig det er at vi står sammen. Hvis ikke vi investerer og har et sterkt kunst og kulturfelt …
Black Box vil selv feire egen 40-årsdag, uten midtlivskrise, men med et fokus på fremtiden.
– Det betyr at vi satser på unge stemmer, unge nye kunstnere.
I programmet presenterer de tre prosjekter av nyutdannede kunstnere fra Akademi for Scenekunst, Kunsthøgskolen i Oslo og Den norske filmskolen ved Universitetet i Innlandet.
De skal også få pusset opp ferdig innen den tid. På vei ut hilser vi på hunden Poppy, den egentlige teatersjefen.
