Kulturtalen 2026: Med ryggen mot veggen

«I kulturen – i kunsten – bor muligheten til å utvide vår forståelse av verden, slik den er. Slik den har vært. Slik vi kan se for oss at den vil bli».

Slik åpner kultur- og likestillingsminister Lubna Jafferys såkalte «Kulturtale», som forrige uke ble holdt for fjerde år på rad på initiativ fra LO og Spekter.

Og med det er tonen satt, for en tale som bruker mye plass på å mer eller mindre indirekte forklare hvorfor kultur er viktig. Det kan fort virke mot sin hensikt.

Korte linjer

Talen skal trekke opp «de lange linjene, visjonene og prioriteringene for kulturpolitikken». Av de tre punktene er det kanskje de to første som er de viktigste, men kulturministerens tale inneholder stort sett bare det siste.

Mye plass vies skryt av regjeringens vedtatte bevilgninger i kroner og øre, og tilsvarende skryt av planlagte prosjekter på ulike stadier av konkret realisering.

Av tiltak som mer eller mindre befinner seg på tegnebrettet, lanserer Jaffery planen for en «nasjonal kulturarenastrategi». Den går ut på å skaffe arenaer til ulike kultur, idrett og frivillighetsformål, ifølge kulturministeren blant annet i tråd med en anbefaling fra NOU-en Musikklivet.

Hun nevner også at arbeidet med å lage en lesestrategi for voksne, tilsvarende den som allerede finnes for barn og unge, skal igangsettes år, som annonsert før jul.

Blant tiltakene som har materialisert seg i større grad, er forslaget om verdiprinsipper for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid, utarbeidet av Kulturdirektoratet på oppdrag fra Kulturdepartementet, med høringsfrist 1. mars.

Det er prisverdig at kulturministeren trekker fram de ofte vanskelige og uforutsigbare arbeidsforholdene i det frie feltet, for en gruppe yrkesutøvere som SSB ifølge Kulturministeren kaller «arbeidende fattige».

Her ytrer hun et av talens viktigste enkeltstandpunkt:

«Dyktige kunstnere som velger et liv i kunsten, skal ikke være nødt til å gi avkall på en inntekt det går an å leve av.»

Kultur i krise

Jaffery bruker også mye tid på å understreke Arbeiderpartiets vilje til å prioritere kultur – selv i krisetider. Hun refererer til statsminister Jonas Gahr Støres nyttårstale, der han takker skapere av film og TV-serier «vi kjenner oss igjen i» og de som lager kunst, kultur, bøker og festivaler som «viser mangfoldet vårt».  

Det er jo flott med en regjering som vil satse på kultur og ikke er redd for å ytre det, men samtidig er det et par ting som skurrer. For det første sier kulturministeren nemlig også det stikk motsatte. I krisetider må det gjøres «tøffe prioriteringer». Og det skal ikke bare regjeringen gjøre, men også kulturfeltet selv, «innad, på sine områder». Disse prioriteringene må visst gjøres «i gjensidig forståelse». Det vil nemlig «sende et signal» og gi «legitimitet til en fortsatt aktiv og offensiv kulturpolitikk».

Hva betyr egentlig dette? Det høres ut som at et allerede presset kulturliv må «ta ansvar», «ta en for laget» og – nei, ikke bidra i dugnaden, nå igjen? Det klinger urovekkende kjent for et kulturfelt som husker pandemirestriksjonene: Kulturfeltet var i mange tilfeller det første som måtte stenge ned og det siste som fikk åpne.

For det andre mangler talen en visjon for kulturen som sådan. Isteden finner vi igjen mye av argumentasjonen fra Totalberedskapsmeldingen. Fra statsministerens tale gjengir Jaffery at «tryggheten vår handler om mer enn fly og fregatter.»

I delen for kultur, argumenteres det for at blant annet kultur, idrett og frivillighet «kan gi mening i vanskelige tider og en følelse av tilhørighet, identitet og håp.» I tillegg understrekes viktigheten av at myndighetene legger til rette for en «åpen og opplyst offentlig samtale» slik det står i Grunnloven, også i krisetider.

Og i et totalberedskapsperspektiv er det selvsagt viktig og nødvendig å redegjøre for hvilken rolle kulturen spiller i det større bildet – tross alt var den, som mange sikkert husker, fullstendig utelatt i første versjon.

Men bør samme type argumentasjon være hovedvekten i en tale som handler om kulturpolitikk for seg?

Hard virkelighet og myk kultur

Det at kulturpolitikk er noe som må søke legitimitet andre steder, er kjente toner fra norsk politisk offentlighet i nyere tid, også uten geopolitikk og opprustning som bakteppe. Motsetningen til selvsagtheten som gjennomsyrer den visjonære kulturpolitikken som ble utarbeidet i tiårene etter andre verdenskrig, er slående.

I følgende utsagn kommer kulturens status i vår tid grelt til syne:

«I dagens politiske virkelighet er det lett å se for seg kunst og kultur som salderingspost.

Nedskalerte kulturbudsjetter.

At harde prioriteringer bare gir midler til harde ting:

Opprustning.

Overvåking.

Operativ evne.

Arbeiderpartiregjeringen har gjort det motsatte. Vi har økt kulturbudsjettet.»

Kulturen er altså å betrakte som en motsats til «det harde». Hva ligger det i at noe er «hardt»? Jo, det er et alvor der. Det er det som er «på ordentlig», og det er altså – ifølge kulturministeren – «det motsatte» av kultur.

Klebrig kunst

Kanskje er det derfor talen preges av så mange forsøk på å klebe kulturen til utenforliggende fenomener. Kultur er viktig for så mange ting i menneskelivet, sier kulturministeren. Den skaper nemlig samhold, identitet og tilhørighet, det gir bolyst i lokalsamfunnet, fellesskap i bygda, det forteller oss hvem vi er, hvem vi vil være, det er en forutsetning for ytringsfrihet, for demokrati og frihet. Blant annet.

Det er vanskelig å være uenig i det, men det ligger en selvmotsigelse også her. Hvis kulturen er vesentlig for alle disse tingene, hvorfor må den da legitimeres? Apropos å sende signaler – etter Kulturtalen henger det igjen et signal i luften om at kultur ikke er viktig nok til å legitimere seg selv.