
Mari Boine: – Jeg er ingen guru
Etter en oppvekst preget av Gud og dommedag, fant Mari Boine musikken, og mange fant henne: «Jeg er et menneske av kjøtt og blod, men kan godt ta med meg selv og andre på en reise».
– I vårt hjem var det ikke lov å høre på musikk, men mine søskenbarn som bodde rett ved siden av hadde både TV og platespiller. Da vi dro dit, fikk vi inn hele verden. Men jeg husker at da jeg kom hjem, var jeg så full av skyldfølelse. «Å, herregud, nå har jeg vært og synda», sier Boine til journalist Einar Stray.
Det skulle ta tid å våge å lage lyd selv. John Lennons «Working Class Hero» ga Boine en melodi å skrive seg ut av sin egen skam til.
– Jeg var veldig glad i John Lennon og Paul McCartney. Og så var det vel noe i ‘Working Class Hero’ som traff noe i meg. Jeg vet ikke om jeg tenkte, det bare skjedde, at jeg skrev en parallell om hvordan det var for samiske barn å komme til en skole hvor det ikke var plass til vårt morsmål, sier Boine.
Gjort arbeidet som det offentlige skulle gjort
Nå fyller Mari Boine 70 år. Hun feirer med jubileumsturné, etter over førti år med sanger som har nådd langt utenfor både Sápmi og hennes egne forestillinger om livet.
Peter Gabriel ville gi ut musikken hennes. Verden åpnet seg. Samtidig mistet hun begge foreldrene med seks måneders mellomrom, gikk gjennom en skilsmisse og flyttet til Oslo. Hun hadde aldri planlagt å bli artist. Musikken var noe hun trengte for å komme seg gjennom, og bearbeide sin bakgrunn.
– Når jeg ser tilbake, skjønner jeg ikke helt hvordan jeg overlevde alt. Men jeg tror at det var musikken. Den var som en medisin for meg. Jeg planla aldri å bli artist, jeg bare ville holde på med dette fordi jeg kjente at dette er medisin for meg, sier Boine.
Siden har hun blitt nominert til århundrets nordmann. Og nylig foreslo regjeringen æreslønn til henne.
– Jeg føler at det også er et uttrykk for at man har satt pris på det arbeidet jeg har gjort. For jeg har ikke bare vært musiker. Jeg har også vært en opplyser og en som har delt kunnskap. Og innimellom gjort det arbeidet som det offentlige skulle gjort, sier Boine.
– Av og til sier jeg, når folk sier: ‘Hvorfor har ikke vi lært, vi vet så lite om det samiske?’ «Ja, men gå ut i gatene og demonstrer og rop!» Vi vil vite mer om dette folket som også bor i dette landet.
Faren kastet ut juletreet
Men hvordan er det å bli et symbol når man også vil være musiker?
– Jeg er så imot dette at mange har villet ha meg til guru. Og jeg er ingen guru, jeg er et menneske av kjøtt og blod. Jeg har beina godt planta i bakken. Men jeg kan også ta både meg selv og andre med på en reise.
I Popkammeret snakker Boine om å bære det urgamle i seg og samtidig ville lenger inn i elektronikken, om hvordan hun lufter tankene i vinden, slik moren hengte ut klær.
Og med en juleturné på gang, snakker hun sin egen barndom uten julefeiring. Om da barna tok saken i egne hender:
– Dette er en litt trist historie. Vi lærte på skolen å lage julepynt, og så så vi at det var et lite furutre som vokste ved elva. Så vi gikk en dag og sagde det ned, tok det inn, og pyntet det. Og så kom foreldrene våre fra bedehuset, og faren min ble rasende. Han tok det treet og kastet det ut.
Du kan høre hele samtalen med Mari Boine her i artikkelen eller i Kontekst-podkasten der du hører podkast nå, for eksempel på Apple Podcasts eller Spotify.