
Står all reisingen i veien for orkesterbygging?
Sjefdirigentene tilbringer relativt lite tid med eget orkester. Det kan være en utfordring for den langsiktige utviklingen.
Symfoniorkestrenes økosystem består av mye reising. Veldig mye reising. Sjefdirigenter har som regel relativt få uker per sesong med sitt eget orkester. Rundt ti uker er forholdsvis vanlig, men det varierer mye og kan også ofte være færre.
Resten av tiden reiser sjefdirigenten rundt og er gjest andre steder, og/eller tilbringer tid hos et av de andre orkestrene vedkommende også er leder for; det er ikke uvanlig å være sjef mer enn ett sted. I sjefdirigentens fravær har orkestrene på sin side besøk av en rekke gjestedirigenter.
Hvor godt fungerer dette systemet i praksis?
Dette har jeg lurt mye på i min tid som musikkritiker og -interessert. Nå har jeg snakket med en programansvarlig, en frilansdirigent og en påtroppende sjefdirigent om saken.
Programarbeid som utvikling
Birgit Hagerup Andersen er programkoordinator ved Trondheim Symfoniorkester og Opera (TSO). Hennes arbeid består i å legge kabalen for all orkesterets aktivitet, med unntak av opera, i samarbeid med både sjefdirigenten og orkesterets programkomité.
– Programarbeid er også orkesterbygging, sier hun.
Hun forklarer hvordan planer og ønsker for orkesterets utvikling ligger til grunn når kabalen skal legges, med solister, sjefdirigent, gjestedirigenter, konserter og turneer og hvilken musikk man velger å spille.
TSOs sjefdirigent er britiske Adam Hickox, som tiltrådte i stillingen høsten 2025. Ifølge Andersen har han åtte kontraktfestede uker per sesong, i tillegg til at orkesteret kan forhandle om tilleggsuker.

Hun synes ikke det oppleves som noe stort problem at sjefdirigenter har et begrenset antall uker. For eksempel har de mange andre dirigenter å spille på, som orkesteret kjenner godt:
– Det gjør at vi kan «fylle opp» det som orkesteret trenger kunstnerisk og finne ting som er i en litt annen retning enn det sjefdirigenten prioriterer.
Dirigenten: – Balanse er credo
Dirigent Cathrine Winnes har lang internasjonal erfaring som dirigent. Fra 2013 til 2016 var hun sjefdirigent for Östgöta Blåsarsymfoniker i Linköping i Sverige, deretter hadde hun samme stilling hos Blåsarsymfonikerna i Stockholm fra 2016–2023. Nå er hun frilanser.
– Hvilket preg kan man sette på et orkester på bare fire dager?
– Det er et godt spørsmål. Det er vel like mange svar som det finnes dirigenter og orkestre og kombinasjonen av de to, svarer hun.
Men Winnes har opplevd at «en virkelig stor stjerne» kan utrette ganske mye på svært kort tid:

– Jeg var med på en jubileumskonsert for den svenske avdelingen av ungdomsorkesterorganisasjonen El Sistema, som Gustavo Dudamel startet da han var sjefdirigent for Göteborgs Symfoniker. Det var tre orkestre med, og jeg hadde ansvar for ett av dem. Så fløy de inn Dudamel. Vi spilte «Mambo» (fra West Side Story, journ.anm.), og nesten uten ord klarte han fra første stund å få hele det kjempeorkesteret til å gjøre akkurat slik han ville. Først en passasje med diminuendo, og det ble så svakt til slutt at det nesten ikke hørtes, og så plutselig eksplosivt. Det glemmer jeg aldri.
Ifølge Winnes har en sjefdirigent et helt annet ansvar for den langsiktige utviklingen. Hun trekker fram noen kjente eksempler, slik som Oslo-Filharmonien under Mariss Jansons. Han var hos dem i over 20 år, fra 1979–2002.
– En sånn utvikling er uerstattelig. Man kan arbeide strategisk med felles referanserammer og særegne tolkninger.
– Tror du det hadde vært en fordel om sjefdirigenter hadde mer tid til orkesterbygging?
– Jeg tror nok balanse er et credo. Det er også veldig viktig å hente erfaringer utenfra, samtidig som en sjefdirigent må være tilstrekkelig mye til stede for å få en sjanse til å bygge orkesteret opp.
Den andre dirigenten: Lydhør gjeng
Påtroppende sjefdirigent for Arktisk Filharmoni, Jakub Przybycień, skal bare ha 5–6 uker med orkesteret, i tillegg til eventuelle turneer og festivalkonserter.
Det henger sammen med hvordan vårt nordligste orkester er organisert, med en sinfonietta i Bodø og et kammerorkester i Tromsø, som til sammen blir et symfoniorkester. De har derfor et begrenset antall symfoniuker sammenlignet med andre orkestre.
– Er det en utfordring å skulle bygge og utvikle et orkester med så få uker?
– Ja, absolutt, men det er en utfordring jeg er veldig glad for. Jeg har spilt med dem noen ganger, og de er lydhøre og lette å jobbe med.

Dette er Przybycieńs første sjefdirigentstilling, og han har derfor også mye erfaring med å være en reisende dirigent.
– Hvor godt synes du systemet fungerer, med dirigenter som flyr mye rundt og har relativt liten tid med eget orkester?
– Nå skal jeg være forsiktig med å si noe jeg kan endre mening om senere i løypa, men hvis man er sjef for mange orkestre, kan det jo være vanskelig å holde fokus på hvert enkelt. Det er selvsagt helt ok å være sjefdirigent flere steder, så lenge man klarer å gi hvert orkester nok oppmerksomhet.
Et spørsmål om «bygningsarbeid»
Ellers er han enig med Winnes i at det er et spørsmål om balanse.
– Det er også veldig viktig med impulser utenfra, både for orkester og dirigent, sier han.
Dessuten handler det også om bekjentskaper og nettverk:
– Hvis jeg etablerer kontakt med flere orkestre andre steder, kan det kanskje være en inngang til at Arktisk Filharmoni blir invitert dit på turné senere.
For det er ikke bare dirigentene som flytter på seg. De fleste orkestre har også en del turnévirksomhet, og det mener Przybycień også har stor verdi.
«Det er ikke bare min utvikling, min retning, det er jo et samarbeid»
– Bare det å spille i andre konsertsaler enn man er vant til, er både skjerpende og utviklende.
På spørsmål om hva som er den største forskjellen mellom å være sjefdirigent og gjestedirigent, sier den vordende sjefen at det handler om «bygningsarbeid».
– Som gjestedirigent gjelder det å møte orkesteret der de er, å være mottakelig for hva som foregår hos dem akkurat nå, samtidig som jeg ikke må miste ideene mine av syne, forklarer han.
Ikke minst er det et spørsmål om å forstå hva man ikke kan gjøre noe med der og da, og klare å la de større tingene ligge.
– Som sjefdirigent er det motsatt, da er det din oppgave å fikse det som ikke fungerer, å ta tak i det som er uferdig eller som trenger reparasjon. Det er viktig å bli klar over og håndtere det så tidlig som mulig.
Orkesterets sound – eller sjel?
Men hva med ideen om et eget særpreg, at hvert orkester skal ha sin egen sound, eller klang?
– Sound er kanskje et litt for enkelt begrep, sier programkoordinator Andersen i TSO.
– Det handler kanskje mer om en sjel, foreslår hun, og fortsetter:
– Både blant musikerne og i organisasjonen er dette en diskusjon som bølger litt fram og tilbake, at man ønsker seg et særpreg og at det er noe man leter etter.
Andersen opplever likevel vanskelig å si noe om akkurat hva et slikt særpreg er.
– Det handler jo også om dynamikk. Jeg opplever at TSO er nysgjerrige og lydhøre i møte med dirigenter, at de reagerer raskt og er lette å kommunisere med, og at de er åpne for det som er nytt og annerledes. Det er jo også et særpreg.
Przybycieńs på sin side er veldig opptatt av å utvikle en egen sound når han blir sjefdirigent for Arktisk Filharmoni. Han mener likevel at det ikke bare er opp til ham:
– Det er ikke bare min utvikling, min retning, det er jo et samarbeid. Jeg må også være lydhør for det orkesteret bringer til bordet. Vi former klangen sammen.
Dirigenten sammenligner det med å seile på havet:
– Man har en retning, men så skjer det ting underveis, vinden snur og været endrer seg. Da må kursen justeres, men målet forblir det samme.