– Vi kan ikke ha et system som premierer de som roper høyest ⋆ Kontekst
Foto: Kontekst
Podkast

– Vi kan ikke ha et system som premierer de som roper høyest

Når støtten forsvinner, må scenekunstkompanier legge ned nærmest over natten. Teaterviter og kritiker Julie Rongved Amundsen ønsker større forutsigbarhet, men også rom for nyskapning.

Den nyeste episoden av I kontekst ser programleder Einar Stray på hvordan anerkjente scenekunstkompanier plutselig kan stå uten et økonomisk grunnlag for å fortsette:

Etter 40 år går Verdensteatret nå inn for landing etter å ha mistet den nødvendige offentlige støtten for videre drift.

Med i samtalen er Julie Rongved Amundsen, teaterviter, kritiker og avtroppende redaktør for Scenekunst.no. Hun mener problemet ikke først og fremst er at et etablert kompani får avslag, men at veien fra langsiktig støtte til økonomisk usikkerhet er så brå.

– Det oppleves som at enten så har du kjempemasse penger, eller så har du knapper og glansbilder, sier hun til programleder Einar Stray.

Hør I kontekst her i artikkelen eller i Kontekst-podkasten der du hører podkast nå, for eksempel på Apple Podcasts eller Spotify.

Når støtten blir borte

Økonomien innen det frie scenekunstfeltet, altså kunstnere og kompanier som arbeider utenfor store teatrene, er gjerne et lappeteppe av prosjektmidler, samarbeid, turnéavtaler og andre inntekter. I motsetning til institusjonene er virksomheten tett knyttet til bestemte kunstnerskap.

Flerårig støtte gjør det mulig å ansette produsenter, leie lokaler og planlegge forestillinger og turneer. Men når neste søknad får avslag, bryter alt sammen. Ansatte må sies opp og leieavtaler avsluttes.

– Det blir et veldig hakkete system, sier Amundsen.

Hun ønsker en mer gradvis vei fra nyetablert til etablert kunstnerskap. Løsningen hun peker på, er sterkere prosjektstøtte kombinert med egne, langsiktige ordninger for administrasjon og drift. Da trenger ikke pengene til kunstproduksjon, produsent og strømregning å forsvinne samtidig.

Kvalitet eller gjennomslagskraft?

Samtidig finnes det et dilemma: Hvis støtte til etablerte kunstnere aldri kan ta slutt, blir det mindre plass til nye stemmer. Amundsen mener derfor ikke at Verdensteatrets avslag i seg selv er en skandale. Hun advarer derimot mot et system der politiske redningsaksjoner og evnen til å skape oppmerksomhet blir avgjørende.

– Vi kan ikke ha et system som premierer de som kan rope høyest.

For henne må kunstfaglige vurderinger og armlengdes avstand gå sammen med større forutsigbarhet. Et kunstnerskap skal kunne avsluttes, men virksomheten skal ikke miste alt fra én dag til den neste.

Mer enn penger til en premiere

Samtalen handler også om hvem som får se kunsten. Amundsen etterlyser økt arrangørstøtte, slik at ferdige produksjoner kan nå flere steder og publikummere. Det hjelper lite å finansiere en forestilling hvis økonomien ikke gjør det mulig å vise den.

Amundsen fremhever også friheten til å utfordre både makt og kunstneriske former – og til å arbeide på andre måter enn institusjonene. Det frie feltet er ikke et venterom til de store teatrene, men en kunstnerisk nødvendighet som må kunne eksistere ved siden av dem.

• Denne teksten er en oppsummering av en podkastepisode fra Kontekst-podkasten, som er hundre prosent menneskeskapt. Teksten i denne oppsummeringen er KI-assistert og gjennomgått av redaktør før tilrettelegging og publisering.