– Mange fiolinister ville snudd seg i graven av måten jeg spiller på

Halse har på få år gått fra naturtalent til en kunstner med egen signatur. Albumene Two og Nemesis/Cruel fikk sterke anmeldelser.

Det nyeste albumet Reconnection er et forsøk på å finne tilbake. Til røtter. Til resonans.

– Det er sikkert mange klassisk skolerte fiolinister som ville snudd seg i grava av måten jeg spiller på. Jeg har prøvd å omfavne den måten å spille på som føles meningsfull for meg, forteller Halse til programleder Einar Stray.

– Jeg elsker klassisk musikk, men jeg har blitt mer skeptisk til metodikken rundt den. Den kan være veldig ensretta: ‘Sånn gjør vi det.’ Jeg hadde mer lyst til å utforske.

I intervjuet forteller hun om at den beste inspirasjonen ikke nødvendigvis kommer fra de store heltene, men fra å spille med jevnaldrende. Men likevel er det enkelte som har betydd ekstra mye:

– Den polske jazzfiolinisten Adam Bałdych var et åpenbaringsøyeblikk for meg. Da jeg hørte ham første gang, tenkte jeg: Sånn vil jeg spille, sier Halse som også nevner Kenny Wheeler, Mathias Eick og Ola Kvernberg som forbilder.

Hun snakker også om en noe uvant inspirasjonskilde for en jazzmusiker:

– Jeg har alltid vært Eurovision-fan, men faktisk for musikkens del. Du får tre minutter hvor hvert land prøver å sende den beste låten de kan lage.

«Jeg er dritbra»

Musikken hennes er melodisk, melankolsk og modig. Nordisk nerve møter improvisert intensitet. Det er fiolin som hvisker, vrir, våger.

– På jazzlinjen lærte vi å planke soloer: høre ti sekunder, stoppe, spille det selv, og gjøre det igjen og igjen. Noen ganger har jeg sittet i flere uker for å lære meg én låt, sier Halse.

– Som jazzmusiker må man nesten våkne opp hver dag og si til seg selv: Jeg er dritbra, og vi får dette til, sier Halse.

Hør intervjuet med Tuva Halse her i artikkelen, eller i Kontekst-podkasten der du hører podkast, for eksempel Apple Podcasts eller Spotify.