Altfor mange møter en barriere ved scenekunstens storstuer

Det å få «mest mulig antifascistisk bolverk for 26 milliarder kroner» burde være målet for norsk kulturpolitikk, skrev Bernhard Ellefsen i Morgenbladet høst, i sitt «manifest» for radikal kulturpolitisk fornyelse.

I korte trekk handler det om at han ser det som kulturbudsjettets fremste oppgave å være en motvekt til den flommen av digital underholdning som opptar store mengder av nordmenns tid – og som samtidig sender enorme pengesummer rett i lomma på amerikanske tek-oligarker med åpenbare antidemokratiske tilbøyeligheter.

Gode og dårlige ideer

Manifestet fikk blandet mottakelse, for å si det forsiktig. Blant kulturredaktørens mindre gode forslag finner vi for eksempel en reduksjon av antallet faste stillinger i ulike kulturinstitusjoner – noe både Konteksts egen redaktør og Klassekampens Mari Skurdal syntes var særdeles lite gjennomtenkt.

Imidlertid inneholdt Ellefsens tekst også noen gode poenger, blant annet at veldig mye mer av den offentlig støttede kunsten rett og slett må være veldig mye billigere, hvis den skal ha den demokratiserende effekten man både hevder og ønsker at den skal ha. Ellefsen er spesielt kritisk til de største nasjonale institusjonene, de som får de absolutt største bevilgningene, som Den Norske Opera & Ballett, som fikk omtrent 760 millioner i 2024, og Nasjonalmuseet, som fikk rundt en milliard, men som likevel opererer med forholdsvis høye billettpriser.

Tilgjengelighetens tilstand

Dette poengets gyldighet ble understreket da Kulturdirektoratets rapport Kulturens tilstand 2024 ble lansert i januar i år. Rapporten har undersøkt hvor tilgjengelighet ulike kulturtilbud er, blant annet i hvilken grad det er «sosialt og økonomisk inkluderende».

Utredningen slår fast at billettprisene for kunst- og kulturtilbud øker mer enn lønns- og prisveksten i samfunnet. Det vil altså si at kulturtilbudene i praksis er blitt dyrere for publikum.

Den viser også store sosiale skiller i kulturbruken, der personer med høy utdanning og inntekt benytter seg av kulturtilbud oftere enn de med lav utdanning og inntekt. Og, ikke overraskende, kan vi lese at «de som har færrest økonomiske ressurser ellers i samfunnet, også er dem som i størst grad opplever kulturtilbudet som økonomisk utilgjengelig.»

Rapporten er blant annet basert på tall fra Norsk kulturbarometer 2023, en undersøkelse av nordmenns kulturbruk som Statistisk sentralbyrå gjennomfører annethvert år. Tidligere i mars kom tallene for 2025. Det er ikke så lett å sammenligne, ettersom 2025-tallene i Kulturbarometeret ikke er sammenstilt på samme måte som i Kulturdirektoratets rapport. Men på de områdene der det er oppgitt, blant annet kino, teater, museum og kunstutstillinger, er andelen som har oppgitt «økonomi» som årsak til at de ikke oppsøker tilbudet oftere, gjennomgående litt høyere enn i 2023.

Høyt gratistall?

Interessant nok opererer likevel Kulturdirektoratets tilgjengelighetsrapport med et forbausende høyt antall gratispublikummere hos musikk- og scenekunstinstitusjoner som får støtte over statsbudsjettet: Det har ligget stabilt på 42 prosent de siste tre årene.

Hvis man skiller mellom festivaler og øvrige institusjoner, ligger festivalene på 62 prosent i 2024. Dette fordi noen festivaler hovedsakelig er gratis i sin helhet, som for eksempel Melafestivalen i Oslo og Olavsfest i Trondheim. De andre institusjonene har 35 prosent gratispublikummere.

Likevel er 35 prosent et høyt tall, og jeg lurer på hva som inngår i dette. På forespørsel per e-post opplyser Kulturdirektoratet at institusjonene ikke er pålagt å rapportere om typen arrangementer, men direktoratet nevner for eksempel symfoniorkestrenes utendørsarrangementer. Det vil si, antar jeg, at for eksempel Oslo-filharmoniens årlige konsert på Slottsplassen.

Andre gratistiltak som antakelig trekker prosenten opp, er Operaens – alltid stappfulle – Lørdagssang – et månedlig gratisarrangement med allsang for barn i foajeen. Kulturdirektoratet opplyser om at de også teller med sponsorbilletter, det vil si gjenytelser til aktører som har bidratt økonomisk. Den kulturelle skolesekken, som spiller forestillinger for barn i skoletiden, er også inkludert.

Stengt storstue

Det er altså ikke snakk om gratisbilletter til institusjonenes ordinære program. Det spørs derfor i hvor stor grad denne gratisvirksomheten bidrar til å legitimere størrelsesordenen på bevilgningene til de største institusjonene. Selve indrefileten, det vil si store forestillinger på de største hovedscenene, er fremdeles er utenfor rekkevidde for veldig mange.

Som kritiker er jeg bortskjemt med pressebilletter, og når jeg plutselig skal noe som ikke er jobbrelatert og må kjøpe billett som et vanlig menneske, får jeg stadig bakoversveis. Hvis jeg ikke skulle anmelde Pippi på sirkus, for eksempel, som har premiere på Det Norske Teatret senere i vår, måtte jeg ut med 975 kroner for en voksen og et barn, og dét for to plasser på salens aller bakerste rad.  

Uansett hvor inkludert man har følt seg på en gratiskonsert utendørs, eller hvor teaterinteressert man eventuelt er blitt av å få se en Skolesekken-forestilling i skoletiden, er det fremdeles en barriere ved scenekunstens storstuer, for den som ikke har 975 kroner å avse – for ikke å snakke om 1950 kroner, for en familie på fire.

Det vil si at uansett hvor mye godt formidlings- og publikumsbyggingsarbeid som skjer – og jeg vet det er mye – vil skjevheten som kom til syne i rapporten, fortsette å vokse.

Spare seg til fant

I et politisk landskap der ikke engang en videreføring av dagens offentlige kulturtilskudd kan tas for gitt lenger enn til neste stortingsvalg, haster det mer enn noensinne å forankre de store og dyre – og helt nødvendige – institusjonene i et bredere lag av befolkningen.

Da kan ikke institusjonenes hovedforestillinger være forbeholdt innehaverne av de tykkeste lommebøkene.

Kravet til institusjonenes egeninntjening må ned, og det samme må billettprisene. Alternativet kan fort bli å spare seg til fant.