– Kunstnere og Frp er på mange måter like

Det er ikke før intervjuet med Morgan Langfeldt er ferdig at Kontekst oppdager bildet.

Det henger over sofaen på kontoret hans og viser «sjefen», altså Sylvi Listhaug, naken og korsfestet med en bukett mikrofoner rettet mot henne.

Kontoret til en av FrPs to politikere i familie- og kulturkomiteen – på «kvistloftet» til Stortinget – har vært hans i 140 dager når Kontekst stikker innom.

Det er noen brukte tallerkener fra kantina som skjener fra en bunke papirer. Og så er det bildet, da.

Hvorfor Langfeldt valgte et eksemplar av gatekunstnerens AFKs «Making a martyr» – det som skapte stor ståhei i Bergen i 2018 – fra Stortingets kunstsamling til å pryde veggen, begrunner han slik:

– Det er jo ganske tøft, er det ikke?

NRK Super: En ener

Apropos medier, og apropos kunst.

Frp vil kutte i kulturbudsjettet, så mye har vi lært. 5.7 milliarder kroner var estimatet for et år siden.

Mesteparten av dette var i NRK, hvor tre milliarder skulle kuttes.

– Jeg tror ikke det er viktig om det er på krona. Tre milliarder er ikke en slags guddommelig størrelse, sier Langfeldt nå.

Kanskje denne forsøksvise oppmykningen kommer fra et komitébesøk hos NRK, hvor fortiden dukket opp i kantina. 

– Det viste seg at jeg og kringkastingssjefen er gamle røykekamerater fra ungdomsskolen på 80‑tallet, ler Langfeldt.

Han er raus med skrytet rundt NRK, og trekker fram sendingene fra vinter-OL som eksempel. Samtidig er han krystallklar på økonomien. 

– Men pengebruken er helt ute av kontroll i vår verden. Det synes vi er rart når vi vet at kommunene sliter, barnehagene sliter, og man diskuterer om man har råd til skolebøker – samtidig som NRK får nesten åtte milliarder uten at noen blunker.

Bak NRK- kuttforslaget ligger et prinsipielt ønske om å åpne opp samfunnsoppdraget. 

– Vi ønsker å konkurranseutsette flere av oppgavene. Samfunnsoppdraget skal være mulig å konkurrere om – for flere enn NRK.

Kontekst peker på frykten for at «alt» skal bli kommersielt og likt – at NRK Super forsvinner inn i en Netflix‑logikk.

– For barn er jeg helt enig. NRK Super skiller seg fra mye annet, både i tempo og tanke. Der mener jeg de er ener. Men for voksne? Det er forskjell på NRK og TV 2, ja, men spørsmålet er om vi trenger et så stort, skjermet system for å få den forskjellen.

Trompetist i storband

Langfeldt vokste opp i Lier, hvor han fortsatt bor, med en mor som skrev dikt og en far som skrev bøker.

Selv spilte han trompet.

– Jeg har spilt i skolekorps, ungdomskorps, i storband. Jeg har spilt i bryllup, litt her og der. Jeg har kjent på kroppen hvor mange timer det krever å få musikk til å låte ordentlig, sier Langfeldt.

Et minne peker seg ut: 

– I Kolsås storband spilte vi med Sigurd Køhn før han døde. En helt utrolig saksofonist. Da må du legge deg i selen. Det kommer ikke av seg selv.

Langfeldt karriere som trompetist kom til slutt til kort, og han valgte å gi seg.

Da han ble spurt om å spille i et bryllup sju år etter at han hadde lagt trompeten på hylla, sa han nei. 

– Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke kunne forsvare nivået.

Forventningen om kvalitet gjelder også politikken. 

– Jeg forventer høyt nivå av meg selv i alt som er viktig. Jeg er ofte tidlig på plass her, og går ikke tidlig hjem heller. Politikken vår – særlig på kulturfeltet, hvor vi stiller strenge krav – krever at vi er godt forberedt. Da må andre få stille de samme kravene til oss, sier hun.

Silje Hjemdal hadde inntil Langfeldt kom inn i familie- og kulturkomiteen sittet alene på kulturfeltet for Frp. 

– Det har ikke vært partiets høyest prioriterte område. Når vi nå er blitt et stort parti, går det ikke an å ikke ta kultur enda mer seriøst. Vi må gjøre en grundigere jobb, sier Langfeldt.

Betenkt av kunstnerstipend

Han vender stadig tilbake til et dobbelt blikk: respekt for kulturens kraft – og en tydelig skepsis til hvordan pengene brukes. 

– Jeg erkjenner at vi skal bruke mer penger på kultur enn det som bare kan forsvares som hobby.

– Men det kan ikke være sånn at alle skriver på fulltid og realiserer seg selv 100 prosent hele tiden. Men vi må også ha respekt for skattepengene. Når vi legger ned sykehjem og barneskoler, kan ikke kunst og medier være skjermet.

Langfeldt refererer til sin egen og foreldrenes kunstaktiviteter og sier han kjenner den andre siden – hva det vil si å jobbe seriøst med kunst uten å leve av det.

Samtidig stiller han spørsmål ved noen av de mest skjermede ordningene. 

– Når jeg ser på varige kunstnerstipend, blir jeg betenkt. Hvis våre flinkeste og kjæreste kunstnere får livslange stipender – klarer de virkelig ikke å tjene penger på kunsten sin? Vi må begynne å tenke litt annerledes, sier Langfeldt.

Kravet om kvalitet går igjen, særlig for barn og unge. 

– Når du gir kunst til barn, må det være tilpasset og av høy kvalitet. Hvis ikke er det nesten waste. Jeg husker sønnen min kom hjem og var sånn: «Vet du hva vi måtte gjøre i dag?» Og så hadde de sett noe han verken skjønte eller likte. Det er kanskje fint for noen, men du treffer ikke alle ved å være sær hele tiden. Da må vi prioritere.

Kulturrådet-bråket

Kan vi snakke med en Frp-politiker om kultur uten å snakke om Kulturrådet?

Nei, det kan vi ikke.

– Vi hadde en runde i høst hvor jeg var ute i en del medier. Der ble det ganske tydelig at vi har hatt en for lemfeldig behandling av skattebetalernes penger. Kulturen sitter litt og deler ut til seg sjøl. Vi har en armlengdes avstand, men politikerne dyttes unna på en måte som gjør det vanskelig å diskutere prinsippene bak, sier Langfeldt.

Kontekst spiller inn at Kulturrådet-saken også viser evnen til selvkritikk og korrigering.

– Det er klart det finnes selvjustis. Når det dukker opp saker som ikke er som de skal, blir det tatt tak i. Det har vi sett. Men det som kom opp i høst, var jo ikke et blaff. Det hadde pågått lenge. Om alt er brakt i orden nå, er jeg kritisk til å tro på.

Han understreker at han opplevde kulturministeren som oppriktig opptatt av å rydde opp. 

– Jeg skal ikke ta fra Lubna at hun tok det alvorlig. Det har skjedd ting. Men om resultatet er så godt som man kunne ønske, er jeg usikker på. Jeg håper det, men vi kommer til å følge med argusøyne.

«Vi er ikke så ulike»

Forsvar. Opprusting. Harde prioriteringer. Temaer som har opptatt samfunnsdebatten i mange måneder.

Kontekst forteller om Samovarteatret i Kirkenes, som bruker scenen til å samle ukrainere, russere og nordmenn i samtalesirkler under tittelen «Isbryter». Vanlige folk, side om side, med tanke på å dramatisere erfaringene etter hvert.

Er dette et for sært bidrag til totalforsvaret for den stereotypiske sløseriopptatte «nei, dette blir for rart» Frp-velgeren?

– Det høres ut som et kjempepotensial, sier Langfeldt.

Slike prosjekter kan bety mye, sier han. Men:

– Hvis teatrene kan satse på dette innenfor de budsjettene de har, er det fantastisk. Men skal det virkelig monne, krever det jo langsiktig finansiering – og der kommer de harde prioriteringene inn.

Når han snakker om nord, kommer Langfeldt fort inn på kommunenes rolle. 

– Det er jo det som er fint med at kommuner og fylker har så stort ansvar på kunst‑ og kulturfeltet. De kan tilrettelegge for sine egne innbyggere. Derfor tenker jeg at flere ordninger burde vært dyttet nedover i systemet.

Langfeldt opplever at Stortinget drukner i detaljsaker. 

– Vi sitter i høringer og får alt ned på detaljnivå. Det er ikke sikkert det er riktig at vi her skal ta stilling til alt mulig smått. Jeg tror mange ordninger ville vært bedre forvaltet om de lå nærmere folk, i kommunene, sier han.

«Frihet», begrepet som så ofte trekkes fram av Fremskrittspartiet, er et nøkkelord, også her. Langfeldt mener kunstfeltet og Fremskrittspartiet egentlig vil det samme.

– Alle snakker om et fritt kunstfelt. I bunn og grunn er det jo det samme vi ønsker: at Hammerfest får lage det Hammerfest trenger, og at Lier får det Lier trenger. Frihet til å forme egne løsninger, ikke ett system for alle.

– Det frihetsgreiene som ligger sterkt i Frp, ligger også i mange kunstnere. På mange måter er vi like.