Kunsten slutter ikke å være fri fordi flere får mulighet til å skape

• Dette er et tilsvar til kommentaren Hvorfor skal kulturlivet være moralismens gallionsfigur? som ble publisert av Kontekst i januar.

I en kommentar i Kontekst hevder Aurora Henni Krogh at kulturpolitiske mål gjør kunsten tannløs. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette bildet. Norsk kunst- og kulturliv viser oss både de ubehagelige sidene av samfunnet vi er blitt blinde for, og de verdifulle sidene vi har tatt for gitt eller oversett. Det er mulig nettopp fordi kunstnerisk frihet ligger til grunn for norsk kulturpolitikk. Det var også utgangspunktet da Kulturrådet og Norsk kulturfond ble etablert: Å sikre at kunstfaglige vurderinger tas på armlengdes avstand fra myndighetene. Dette viktige prinsippet er i dag lovfestet og står fast.

Kulturpolitiske mål handler ikke om å styre kunstens innhold, men om å gi flere mulighet til å skape og delta. Når vi i Kulturdirektoratet jobber med å fremme mangfold, er hensikten ikke å begrense noen, men å utvide rommet for flere stemmer og sikre en rikdom av perspektiver. Ikke fordi all kunst skal være for alle, men fordi kunsten ikke er virkelig fri før alle har reell tilgang til å lage eller oppleve kunst og kultur.

Det samme gjelder arbeidet vårt med bærekraft. Klimakrisen rammer hele samfunnet, og alle sektorer må bidra til å snu utviklingen. Kulturlivet merker allerede godt hvordan ekstremvær og økt risiko påvirker både produksjoner, økonomi og infrastruktur. Verktøy som Gro er derfor ikke en pekefinger, men et hjelpemiddel kulturfeltet selv har etterspurt og bedt staten om å ta ansvar for. At vi legger til rette for klima- og miljøvennlige arbeidsmåter, betyr ikke at kunsten skal være «grønn», men at vi anerkjenner kulturfeltets innsats i møte med klimaendringer. Det frigjør midler og kapasitet til nettopp «kunst for kunstens skyld», slik Krogh etterlyser, også i et fremtidig lavutslippssamfunn.

Krogh hevder at kulturlivet møter «hardere føringer» enn andre bransjer, uten å vise til et faktagrunnlag. Vi mener at for den delen av kulturlivet som mottar statlig finansiering, er situasjonen faktisk motsatt: Kultursektoren har en unik ordning der politikerne bevisst har redusert sin egen innflytelse gjennom armlengdes avstand. Det er få andre sektorer som mottar offentlige midler med tilsvarende grad av faglig autonomi.

Krogh peker riktignok på en mulig utfordring: at summen av signaler fra myndighetene, sammen med kulturfeltets egne normer og praksiser, kan gjøre ytringsrommet trangere. Den utfordringen tar vi på alvor. Da må vi sikre at alle får plass i fellesskapet og bruker ytringsrommet vi faktisk har.