Brynjar Hoff: – Musikken har betydd alt for meg

Brynjar Hoff sender e-post til Kontekst igjen, en av mange i løpet av de siste årene hvor han etterspør flere artikler om klassisk musikk og om de gamle storheter.

Jeg svarer høflig på e-posten.

Jeg vet ikke hvem Brynjar Hoff er enda. Jeg vet ikke hvem han var. Du kan si hva du vil om det.

Men en dag kommer det musikk fra gitarist Frode Barth. Han har laget en komposisjon basert på flere innspillinger av Brynjar Hoff. Han omtaler Hoff som «en av Norges mest profilerte musikere gjennom tidene».

Den samme Brynjar Hoff som stadig vekk kommenterer på nyhetsbrevet vårt?

Jaggu.

To menn som ikke kan noe om musikk

Brynjar Hoff forsvant fra offentligheten. I 2003 spilte han sin siste konsert og dro tilbake til Thailand for å fortsette livet som «buddhist og motorsyklist».

– Det var noe jeg sa den gangen. Buddhist har jeg vel aldri vært. Og motorsykkelen … det sluttet jeg med etter et par ulykker. En ble dessuten stjålet, sier Brynjar Hoff.

For han kom tilbake, uten at det ble lagt merke til i offentligheten.

Hoff sitter på Valkyrien restaurant på Majorstua i Oslo. Det er et såkalt legendarisk Oslo-sted. Et dunkelt rom med få vinduer og faste gjester.

Det er her han er nå. 85 år, med dårlig helse og på god avstand fra det klassiske miljøet hvor han en gang var en stjerne.

– Jeg har bare disse to som jeg møter her og skravler med. Og de kan ingenting om musikk, sier Brynjar Hoff og peker på to eldre menn med hver sin halvliter.

– Men det er egentlig helt greit.

«Et helvetesmareritt»

Hvor tett forbinder man et instrument med én person?

I norsk sammenheng kunne man snakket om Andsnes, Groven, Tellefsen, Buen eller Ole Edvard Antonsen.

Er noen av disse tettere knyttet til sitt instrument enn hva Brynjar Hoff var med obo på 1970- og 80-tallet?

Han la den i hvert fall fra seg for godt den gangen i 2003.

Hoff fikk, med ettertidens nøytrale blikk, anstendig pressedekning for avskjedskonserten. NTB tok bilder. NRKs Agnes Moxnes skrev at «de som hadde vært så heldige å få billett til seansen var fulle av begeistring».

– Ja, det var et storartet publikum. Og jeg vet at det var det beste jeg har prestert i mitt musikalske liv, sier Hoff.

Men han var likevel skuffet over mottakelsen.

På samme tid ble han avvist av Musikkhøgskolen for en masterclass som sangeren Ingrid Bjoner ville ha han med på.

– Hun kom til meg med tårer i øynene og sa «de vil ikke ha deg med, Brynjar». Da tok jeg valget om å legge fra meg oboen.

Han dro altså tilbake til Thailand, hvor han allerede hadde vært en del år, og ble værende der, mellom opphold hjemme i Oslo hos sin Kari.

Det er helsemessige årsaker til at han har vært fram og tilbake til Thailand. Plagene har vedvart og eskalert med årene.

Han trekker paralleller til nevnte Arve Tellefsen og Sigmund Groven for hvordan de på sine måter var pionerer med sine instrumenter.

Dette i en tid da musikkformidling på radio og TV utelukkende var underlagt NRKs monopol.

Begge, især Tellefsen har imidlertid fremdeles et kjent navn langt utenfor det klassiske miljøet.

– Hvordan føler du at ditt ettermæle er, sammenlignet med deres?

– De reklamerte for seg selv mens de holdt på i større grad enn meg. Og de spilte jo ofte på tilstelninger. Jeg gjorde ikke det. Nei, jeg spilte i begravelser og bryllup og …

Brynjar Hoff, på den andre siden av bordet på Valkyrien, ser litt bort.

– … og jeg har jo levd et ganske ensomt liv. Jeg har ikke vært noe flink til å blande meg med folk.

– Hvorfor ikke?

– Det er vanskelig å si. Men jeg er født med en menneskelig … feil, kan man si. En tilstand som gjør at jeg ikke tåler for mye folk nært innpå meg.

– Jeg har Aspergers syndrom. Det er jeg født med. Mange trodde at det var en sinnssykdom, men det er jo slettes ikke. Så det er kanskje derfor.

Hoff ble født inn i en familie hvor det var sang og musikk. Faren var organist, moren pianist og sanger.

– Det var musikk mens jeg lå i min mor. Og det var det også da jeg kom ut. Og det har jeg hatt med meg hele livet, musikken.

– Jeg har levd mer for musikken enn å gjøre det som var lurt og riktig. Det er helt sikkert.

– Musikken har da kanskje alltid hatt en beroligende, nøytraliserende effekt på deg?

– Ja. Jeg må gå ut fra det, for ellers hadde jeg ikke klart å leve med dette. Det er en ganske fryktelig ting å ha, den Asperger-greia.

– Jeg tror musikken … æsj, jeg er redd for å bruke dette uttrykket, for det er så mange som bruker det, og jeg mener de bruker det galt, som for å dekke over en mangel på musikalsk innsikt … men jeg må understreke det: Musikken har betydd alt for meg.

«Hoff»

De som kjente til Hoff i hans samtid, kan stusse ved at han nå mener han ikke var god til selvpromotering.

For Brynjar Hoff var en særdeles populær mann i mediene, og flink til å skape blest rundt seg selv.

En kjapp opptelling i Nasjonalbibliotekets arkiver viser at Brynjar Hoff hadde like mange benevnelser (rundt 15 000) i norske aviser mellom 1970 og 1990 som Barbra Streisand – for å dra en (noe søkt) parallell til en annen av den tids medieyndlinger.

«Oboens Domingo» var tittelen hans i et syndikert intervju.

Avisene trengte heller ikke bruke hele navnet hans. Det holdt å skrive «Hoff».

Og da NRKs eneste TV-kanal på den tiden, sendte hele gallakonserten fra Oslo Kammermusikkfestival i 1990, var det Hoff som åpnet konserten.

Han vant Spellemann i 1973, ble kåret til Årets musiker av Komponistforeningen i 1981. Han gjorde innspillinger med London Philharmonic. Han fikk senere Oslo bys kunstnerpris.

Han gjorde seg bemerket med et musikalsk talent – og et talent for å tale uten filter.

Da han i 1992 ble spurt hva som var negativt med norsk musikkliv, svarte han «middelmådige, dilettantiske populærgrupper».

Den eneste blåseren som nå betyr noe

Det tydeligste fellestrekket i Brynjar Hoffs uttalelser om norsk musikkliv gjennom årene, er mangelen på satsinger rundt de unike talentene, og den resulterende labre interessen hos et stort publikum.

Nå, rett ved Valkyriens hardt arbeidende piano – det som for øvrig spiller en sentral rolle i Maria Kannegaards liv – snakker han om hvor ille det er med NRKs dekning av klassisk musikk («hvem i huleste er det som får bestemme der borte?») og om publikums kunnskap om kultur.

– Hvis du spør folk om en norsk fotballspiller, så vet jo alle nordmenn det, men hvis du spør om en stor komponist, forfatter, eller noen av våre store malere som er helt i verdensklassen? Nei.

Han snakker om forflatningen av musikalske talenter:

– Musikklivet i Norge har blitt mer og mer kjedelig, og det etter at vi fikk store utdannelsesmuligheter. Det blir veldig mange skoleflinke musikere, hvor spontaniteten og det genuine er borte, sier Hoff.

Men er det noen han mener utmerker seg?

– Truls Mørk så klart. Leif Ove Andsnes. Eldbjørg Hemsing. Og noen til.

– Og blant blåserne?

– Av blåsere har vi i dag ingen annen, mener jeg, enn Ole Edvard Antonsen. Han er briljant. Etter at jeg sluttet, har vi ikke hatt noen andre enn han.

– Når var sist du var på konsert?

– Det var i Berlin med Kari. Vi dro ut så ofte vi kunne. Og det var den mest fantastiske konsert jeg har vært på i hele mitt liv. En konsert med Plácido Domingo, Daniel Barenboim og Martha Argerich i Berlins glimrende konserthus.

– Men etter at Kari døde, har jeg ikke ønsket å gå på noe.

Ga bort innspillinger gratis

I 2026 gjenutgir plateselskapet Lawo classics flere av Hoff sine kammerorkesterinnspillinger. En rekke album på samme selskap ble gitt ut mellom 2019 og 2021.

Men Hoff mener at Lawo har misligholdt avtalen de hadde.

Det var Hoffs samboer Kari Diesen som tok seg av økonomien i selskapet Lybra, som tidligere satt på rettighetene til Hoffs musikk.

– Jeg er totalt upraktisk. Jeg har bare holdt på med musikk. Jeg kan ingenting av sånt, så Kari tok seg av alt det der. Da hun da ble syk og døde, var jeg så langt nede at jeg tenkte ‘dette selskapet kan ikke jeg drive videre alene’.

En kollega tipset han da om Lawo.

– Jeg var så forvirret etter at Kari døde. Så avtalen var at Lawo skulle få alle mine plater, gratis, mot at platene – og jeg – skulle markedsføres internasjonalt.

– Jeg trodde jo det var i orden. Men det har vist seg etterpå at det kom ikke på papir, og det står ikke i kontrakten. Jeg har ikke hørt et ord fra dem siden.

«Jeg ikke skjønne annet enn at vi har fulgt mer enn god bransjepraksis og hjulpet Brynjar Hoff med å utvide sitt publikum», svarer Lawo Classic i sitt tilsvar. Du kan lese hele uttalelsen fra Lawo her.

Bildet på veggen

Da Dagbladet før avskjedskonserten i 2003 spurte Hoff om han ville selge oboen etter konserten, svarte han nei, ikke med det første.

«Jeg synes jo det er fantastisk morsomt å spille», sa han.

22 år senere har han fremdeles ikke rørt sitt gamle instrument. Ikke en eneste tone.

Han har imidlertid i løpet av samtalen vår blitt opprømt og inspirert av å snakke om gamle og nåværende storheter, og noen av sine favorittverk: Brahms’ første klaverkonsert og Tsjajkovskijs Pathetique.

Så når Kontekst spør – nei oppfordrer han – til å forsøke å spille litt igjen, smiler han og sier ja kanskje.

– Etter at jeg får orden på kjeven min.

Han poserer velvillig foran kameraet. Han skryter av Kontekst som et flott og viktig kulturmedie til sine to svirebrødre.

Hoff setter seg snart ned sammen med dem, under sitt eget bilde som henger på veggen: En godt holden mann, i sitt fineste tøy, med helskjegg og en obo i kjeften.