Hvem har skyld i at kulturdebatten har blitt så forvrengt? ⋆ Kontekst
Delt ansvar? Pressen og statsråd Lubna Jaffery, her under sistnevntes første dag som kultur- og likestillingsminister. Foto:Martin Solhaug Standal / NTB
Kommentar

Kulturdebatt i annen

Debatten om kulturdebatten gjør ikke at vi snakker mer om kultur. Det burde vi gjøre noe med. 

Valgkampen er egentlig et interessant bilde på kulturdebatten.

Først ble kulturen glemt, både i debatt og i valgomat.
 
– Kultur er ikke blant de temaene som velgerne legger mest vekt på når de skal stemme, sa redaksjonell leder for VG nyheter, Eva-Therese Grøttum til NRK
 
Den er lett å ta for gitt, den kulturen. Balansekunst innrømmer det. I sin mye delte infografikk argumenterte de at dersom støtte til kultur kuttes, mister vi mye av det vi tar for gitt. 
 
Kunsten går stille i dørene i storsamfunnet, helt til kunsten får en fanesak; det er få som er så gode som kulturfolk til å organisere seg.
 
Mangelen på kulturens tilstedeværelse i valgkampen ble dermed også diskutert inn og ut. 

Feil premisser?

Og det er her det er noe som skurrer. For vi diskuterte ikke mer kultur av den grunn.
 
Debatten ble heller om hvorfor vi ikke diskuterte kultur i valgkampen.
 
Hvorfor diskuterer vi lite kultur generelt? Burde vi kanskje hatt flere spørsmål om kultur i valgomatene? Diskuterer vi kultur på feil premisser? Hvorfor var det så lite diskusjon om kultur i valgkampen, selv når kulturlivet var så flinke og arrangerte kulturytring i Drammen i første uken av sommerferien? 
 
Debatten om kulturdebatten (og hvorfor vi ikke har nok debatt om kultur, og debatten om det igjen) begynner snart å ligne på diktet «Kulturuke» av Jan Erik Vold. Forvrengt, ugjenkjennelig og langt fra der vi begynte. Det blir en retorisk malstrøm der vi fyller spalte på spalte, uten å nærme oss en diskusjon om verken kultur eller kulturpolitikk. 
Det er synd, både for kulturlivet, og for offentligheten, som blir mindre og mindre kloke på hva kulturlivet faktisk gjør.
 
Eller hvorfor vi trenger å snakke om kulturen på lik linje med alle de andre viktige politiske sakene her til lands.
 
Det er som kjent vanskelig å insistere på kulturens rett til liv, spesielt i turbulente tider.
 
Når kulturlivet selv debatterer i annen, da blir viktige saker glemt. Hvor er debatten om alle forestående kutt? Armlengdesavstandsprinsippet? Kutt og nedleggelser som er offentliggjort?

Hva med kulturministeren?

Noen mener dette er kultur- og likestilling Lubna Jafferys feil. At AP-politikeren ikke har klart å sette verken feltet eller kultursaker på dagsordenen.
 
– Det virker som om kulturministeren har abdisert, sa tidligere kulturminister Trine Skei Grande til Klassekampen i januar. 
 
I fjor kom det fram at den saken kulturministeren fikk mest oppmerksomhet for i sitt første år, var da hun viste puppene under et pridearrangement.
 
Også i denne sammenhengen kritiserte flere Jaffery for manglende synlighet som kulturminister. Dette er også symptomatisk på kulturdebatten generelt.
 
Kanskje har Jaffery vært dårlig på å fronte kultursakene. Eller kanskje mediene har ansvaret for å gjøre nettopp flashing til hennes største oppslag.
 
Mediene kunne også vært bedre på å fronte faktiske kulturdebatter. Men også her nedprioriteres kulturdekning og kulturstoff. Man kan vel kalle det en tendens. 
 
Derimot har en rekke aviser slått opp den manglende kulturdebatten før valget. Hadde det gått like mye pressedekning inn i andre kultursaker, ville kanskje også valgomatene sett annerledes ut?
 
Poenget er at vi så ofte roter bort kulturdebatten i en metadebatt som ikke leder noen vei. Både kulturministeren, pressen og kulturaktørene selv har et ansvar for å fronte sakene sine tydeligere, så husker vi kanskje de viktigste kulturdebattene både nå og før neste valg.