Vil ha teateret ut av «bobla»

– Skyter seg selv i foten

 Hay mener teateret sliter med å nå ut til folk. Han understreker at det er store forskjeller på ulike tiltak og institusjoner, som det frie feltet, Den kulturelle skolesekken og de store teaterhusene. Han mener likevel at teatret i det store bildet har et problem: 

– Jeg registrerer at i resten av samfunnsdebatten rundt omkring, er teater uviktig for de aller fleste. Man har ikke satt seg selv på agendaen på den måten man kanskje kunne gjort, sier han. 

Han opplever at det er mye dramatikk som produseres inni «bobla», og at teatrene sliter med publikumsutvikling av nye grupper.  

– Jeg tenker at man skyter seg selv i foten ved å ikke prioritere mye hardere.  

Hay mener det har mye med programmeringen å gjøre, at det tenkes for lite nytt. Han synes teatret bør hente materialet fra det som skjer i verden rundt, fra det folk er opptatt av. 

Hay har tidligere regissert Døden på Oslo S, som fant sted på det nedlagte Økernsenteret på Oslos østkant. En forestilling som i likhet med Europavisjonar appellerte til andre grupper enn det tradisjonelle teaterpublikummet. 

I arbeidet med Europavisjonar gikk de til historiske kilder, forteller Hay. Replikkene er for det meste basert på faktiske uttalelser fra de historiske og nålevende personene som er blitt rollefigurer i musikalen. Hay ville heller gjøre det enn å gå til verdensdramatikken: 

– Jeg opplever at [verdensdramatikken] tilhører en kulturkanon som jeg i hvert fall føler personlig at jeg er veldig lite interessert. 

Det dagsaktuelle temaet var også viktig: 

– Også går den inn i noen av de vanskeligste og vondeste spørsmålene i dag. To veldig tilstedeværende kriger, men også hvordan vi skal håndtere det å leve sammen på et kontinent som er veldig polarisert.  

Opplevelse først

 Ifølge samtaleleder Anki Gerhardsen er manusforfatter og kommentator Gjermund Stenberg Eriksen invitert til panelet for å bidra med et blikk utenfra. 

Eriksen står bak kjente TV-serier med politisk bakteppe, som Mammon og Furia, og han er en av skaperne av podkasten Popkorn og politikk.  

Serieskaperen mener det viktigste er at den estetiske opplevelsen alltid må stå i sentrum, både når det gjelder TV-serier og teater. 

– Det må være opplevelse først, det må være karakter, det må være historie, og ikke aktivisme og propaganda. 

Forutsetningene for å få til faktiske menneskemøter og for å bruke politikk til å komme i kontakt med publikum, aldri har vært større enn nå, mener Eriksen.  

Han hevder det investeres milliarder i live-opplevelser i verden fordi kunstig intelligens truer alt som kan foregå digitalt. Det at folk betaler for å se live-sendinger av kjente podkaster ser han som et tegn på at aktuelt, samfunnsengasjert teater har et ubenyttet potensial.  

– Men folk kommer ikke av seg selv hvis ikke bobla åpner seg opp og man møter dem på deres premisser.  

Dem teatret sliter med å nå, de som er under 40 år, er «kjempeavanserte brukere av dramatikk», sier Eriksen. Han begrunner det med at unge har vært foret med film og TV-serier via strømmetjenester siden 2014. 

Det er dette Europavisjonar lykkes med, mener han. Selv sier han at han ble «superforført», på tross av manglende entusiasme for både «politisk aktivisme i teaterform» og Melodi Grand Prix.  

– De klarer å bruke hele emosjonsspekteret fra de lyseste gledesfølelsene til de mørkeste sorgopplevelsene i den viktigste tiden siden 1945 for Europa.  

Avgjørende med dialog

 Ellen Zahl Jonassen mener at det politiske teateret er helt avhengig av å ha samtaler og dialog med publikum i etterkant for å fungere.  

F*CK F*CK F*CK tar utgangspunkt i Sannhets- og forsoningskommisjonsrapporten. Forestillingen tematiserer betente konflikter som allerede finnes i samfunnsdebatten, om samspillet mellom kvener, samer og nordmenn i Nord-Norge.  

Prosjektet ble vist for 6000 videregående skoleelever i Troms. I tillegg fulgte det med et skoleopplegg, slik at lærerne kunne legge til rette for diskusjon og refleksjon blant elevene i etterkant.   

– Det vi prøver å gjøre i forestillingen, er å ta alle de tingene som man sier utenfor det offentlige rom, og si det fra scenen – alle de drøye tingene, sier Jonassen. 

De ville gi ungdommene en mulighet til å diskutere meninger og tanker de kanskje hører rundt seg, uten å måtte ta det opp selv.  

Og det kan virke som de har lykkes med å nå fram til noen.  

Jonassen forteller at de har fått tilbakemelding om at mange kvenske ungdommer meldte seg inn i Kvenforeningen etter at de hadde sett forestillingen.  

Hun understreker at det ikke er formelt undersøkt om det hadde noen direkte sammenheng.   

Poenget for Jonassen er ikke å komme med fasiten, men å åpne for refleksjon: 

– Jeg mener det er veldig viktig at man belyser saker det kan være vanskelig å snakke om, og så gir publikum en arena for å diskutere det, legger hun til.  

Lang planleggingshorisont

Jonassen mener det er det frie feltet som driver fram utviklingen i scenekunsten, fordi de tar større risiko enn det institusjonsteatrene er tilrettelagt for.  

En ting begge teaterregissørene trekker fram, er institusjonsteatrenes lange planleggingshorisont. De mener den blir en hindring for å koble seg på aktuelle saker, selv om begge forestillingene som er tema for samtalen må kunne sies å være unntak; de ble bestilt og planlagt uten at de var skrevet ennå, med ganske kort tid fra idé til premiere.  

– Det var på en måte gaven, at vi måtte gjøre dette i fart; det gjorde at ideen forandret seg med det som skjedde rundt oss, sier Hay. 

Jonassen vil berømme teatrene som kastet seg rundt og satset på hennes forestilling. Hun håper det kan inspirere flere til å tørre å programmere noe man ikke vet helt hva blir.  

Hun mener det kan være demotiverende å komme med en kjempegod idé når man er klar til å starte, og så få beskjed om at et teater først kan programmere det om to år: 

– Det kan ta livet av hvem som helst, sier hun. 

Offentlig finansiering i spill?

Hay tror institusjonsteatrene etter hvert kommer til å slite med å rettferdiggjøre de offentlige bevilgningene hvis de ikke lykkes med å engasjere et bredere lag av befolkningen.  

Han refererer til engasjementet for Oslo Nye Teater da det var truet av nedleggelse og endte med massive kutt i budsjettene:   

– Det var masse engasjement i teatermiljøet, men det var ikke noen andre som egentlig sto og ropte for Oslo Nye.  

Han mener det sier noe om i hvilken grad teatret har fått en posisjon i samfunnet generelt.  

– Hvis det å lage teater som skal være relevant for tiden vi lever i, ødelegger økonomien på et teater, så tenker jeg at det er noe grunnleggende feil med hvordan vi har organisert det. Fordi det er ikke noe vits i å ha teatrene bare for å ha teatrene.