Kultur er svaret, ikke spørsmålet 

Det er alvor nå. Ideen om at et variert og bredt kulturtilbud av høy kvalitet til alle, over hele landet, er et offentlig anliggende, er under enormt press.  

Til og med det engang så stolte kulturpartiet Høyre har forlatt skuta; i Oslo er det Høyre-byråd for kultur og næring Anita Leirvik North som sto i spissen for raseringen av Oslo Nye Teater. Hvis Sylvi Listhaug blir statsminister til høsten, blir det på lag med et Høyre som foreslår å kutte tilskuddene til Norsk kulturråd med 174 millioner. 

Utviklingen har flere grunner enn det er plass til i denne teksten. Men en ganske grunnleggende årsak er selvsagt at vi lever i et naturvitenskapelig paradigme der alt som ikke kan måles, veies og telles, er annenrangs. Dette går hånd i hånd med råkapitalismens sylsmale definisjon på hva det vil si at noe «lønner seg»; en definisjon som de siste mange tiårene har fått urovekkende bred politisk oppslutning. 

Pendelen har svingt sin vei 

Kunst og kultur har, på samfunnsnivå, fått dessert-status: noe man kan sysle med i fritiden når alt annet er på stell. Det så vi i praksis under pandemien. Kulturlivet var det første som ble stengt ned, og det siste som fikk åpne.  

En annen grunn, som ofte får ufortjent lite oppmerksomhet, er at revolusjonen i stor grad har spist sine barn.  

Det var selvsagt en helt nødvendig frigjøringsprosess, den som foregikk gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Det altfor rigide skillet mellom «seriøs» kunst og «høykultur» på den ene siden, og det meste annet på den andre, ble revet ned.   

Kraftig opprøskning måtte til for å få en offentlighet, en presse, en statskanal og et akademia til å akseptere pop, rock, jazz, tradisjonsmusikk, urfolkskultur, film og så videre, som likestilte kunstuttrykk.  

Og mye godt kom ut av det, men nå er hierarkiet snudd på hodet. På noen områder har pendelen har for lengst svingt så langt til den andre siden at den har smelt gjennom veggen og ut av syne. For populærkulturen, og spesielt den amerikanske, viste seg å være en bulldoser, som tar all plassen den kan få.  

Nyliberalismens soundtrack 

Hvis man for eksempel våger seg inn på nettsidene til det forhenværende kulturelle flaggskipet NRK sine nettsider, får man raskt inntrykk av at «norsk» kunst og kultur stort sett består av kommersiell populærmusikk og amerikanske TV-serier.  

Det går ikke an å påstå at teater, opera og klassisk musikk har noe privilegert hegemoni lenger. Store deler av dagens politiske og finansielle eliter har en helt annen kunst- og musikksmak. «Nyliberalismens soundtrack er ikke Mahler, for å si det sånn», som komponist og forfatter Eivind Buene skrev i et essay i Klassekampen i 2016. 

Likevel biter den seg fast, myten om at «alt annet enn kommersiell populærkultur» er noe «elitene» driver med. I den grad at Trygve Slagsvold Vedum føler seg på trygg grunn når han sammenligner fullverdig og minimal oppgradering av Nationaltheatret med å kjøre henholdsvis Rolls-Royce og Volvo.  

Snu alt på hodet!

Kanskje er det derfor det er vanskelig å finne tilbake til begrunnelsene for at kunst og kultur bør være et offentlig anliggende – når den kulturen som preger mediebildet og den offentlige samtalen, er den som i stor grad betaler seg selv. Patosfylte forsvarstaler for kunst og kultur blir ofte en floskelfest om demokrati og samhold, uten at det ser ut til å nå inn i de ørene som trenger å høre det.

Jeg tror vi må snu alt på hodet. Vi trenger ikke endevende floskelskapet for å begrunne kultur. Kunst og kultur er begrunnelsen. Kultur er menneskenes måte å være i verden på. Det er naturvitenskap, ingeniørfag, psykologi, medisin, juss, økonomi og politikk som er «støttefagene». Vi trenger dem også, for å skape, opprettholde og forbedre en verden og et samfunn vi kan eksistere i, der vi kan gjøre, være, leve og erfare kultur.  

Og den ensrettede, kommersielle glattpolerte kulturen som selger seg selv, har ikke på langt nær nok nyanser til å romme alle måtene å gjøre det på.