Å legge skylden på Spellemann er som å tisse i buksa for å holde seg varm

Er det noe Spellemannprisen er god til, så er det å skape debatt. Og årets utdeling er intet unntak.

Tidligere har det vært debattert rundt samarbeidspartnere, sponsorater, jury, strømmeplattform og prisnavn, for å nevne noe. 

Under alt dette ligger en debatt om vi trenger Spellemann, om hva alternativet kan være og hva prisen egentlig skal og bør være. 

Årets Spellemann-«opprør» handler om at prisutdelingen ble strømmet på YouTube, noe både artister og kommentatorer beskriver som trist og stusslig. 

Debatt om norsk musikk er i utgangspunktet kjærkomment, men jeg begynner å lure på om Spellemann-debattene egentlig ser skogen for bare trær. 

Tendens i tiden

For er det egentlig Spellemann som er problemet? 

At prisen årlig vekker en debatt om norsk musikkliv er en ting, men forvisningen til YouTube ser for meg mer ut som et symptom på en større tendens i tiden. 

Tidligere i år skrev jeg om hvor forsvinnende liten plass som gis til norsk musikk i TV-ruta. Der realityen får blomstre fritt, er det nesten bare Hver gang vi møtes igjen for å vise fram norsk musikk. 

Zoomer man enda lenger ut, så handler dette egentlig om at det ikke gis nok plass til kultur i dagens mediebilde. 

VGs kulturdekning heter nå Rampelys, og befatter seg mest med influensere og rød løper. Enda en spiker i kista kom da de også la ned de ukentlige låtanmeldelsene i desember. 

Samtidig ser vi at Sigrid Hvidsten gikk fra kulturredaktør til kommentator i Dagbladet, noe hun selv ser ut til å slite med å forklare. 

Elitens domene

At kulturens plass svinner i mediebildet er en trend vi har sett lenge. 

En studie i regi av Norsk kritikerlag viser at nedgangen i anmelderi i VG og Dagbladet fra 2007–2022 til er på over 80 prosent, mens reduksjonen i Aftenposten er på 67 prosent.

Det hører også med at Klassekampen og Morgenbladet har økt sin satsing på anmelderi. De siste femten årene har sjangeren anmeldelse i de to avisene økt med 60–70 prosent. 

Det er dog synd om norsk musikkdekning i bredden blir forbeholdt dem som har, eller tar seg råd til å abonnere på disse intellektuelle avisene. Om denne tendensen fortsetter så vil norsk kulturdekning bli elitens domene. Det burde få varsellampene til å lyse hos mange. 

Ingen vil ha kulturprisene

Så var det Spellemann da. Alle ser ut til å savne da de var hos NRK. 

«Jeg tror at Spellemannprisen for flere år siden gikk seg vill i en kommersiell retning for å tekkes det «unge» publikummet», skriver Robert Hoftun Gjestad i Aftenposten. Men han poengterer også at Spellemann ikke har skylden alene. 

Amanda, Hedda, Gullruten, Gullfisken, Brage, er alle priser av betydning som pleide å bety noe. Nå vil ikke kanalene ha dem, og mediene vil ikke dekke dem. Unntatt, som Gjestad skriver: Vixen Awards. Det er en sørgelig utvikling for Kultur-Norge. 

Kommersialitet trumfer bredde 

Men Spellemann prøver fortsatt. Nå annonserte de månedens låt som en nominasjon til Årets låt.

Dette er riktig nok et samarbeid med Topplista, og lukter hyperkommersialitet lang vei. Det preger også vinnerne hittil i år: «Fanga av ein stormvind» med Kjartan Lauritzen, «Få det på» med Astrid S og Stig Brenner og «Bender» med Søte og rare gutter. 

Vi ender opp med to låter fra Hver gang vi møtes, og det er lett å igjen frustrere. Men signalene som sendes fra kulturdekningen er at reality og kjendiseri er viktigst, så at Spellemann reflekterer dette i kampen for å overleve er forståelig. 

Hvert år diskuterer vi Spellemann, men det blir som å tisse i buksa for å holde seg varm. 

Vi må se forbi symptomet, og gjøre noe med årsaken: Så lenge norsk kultur ikke er en prioritet i mediene, så vil kommersialiteten trumfe bredden, både ved prisutdelinger og i overskriftene.