– Jeg ser frem til Oslo-Filharmoniens dementi

Påstanden om at musikerne i 1965 var «ikke oppdaterte på avansert notasjon» ble utrolig nok gjentatt i direktørens kommentar i Musikkultur/Kontekst, juni 2021: … verkets notasjon «var ukjent for datidens musikere …». Denne ytringen indikerer (feilaktig) at nåtidens musikere derimot, de forstår denne typen notasjon bedre. Videre skriver hun at … «komponisten der og da forsøkte å gjøre endringer i notasjonen.»

Dette er nok en usannhet. Det var dirigenten som gjorde en tapper, men forgjeves innsats over natten før prøve nummer to. Komponist Bjørn Fongaard gjorde ingen forsøk på å endre sin notasjon, heller ikke før Uran 235 ble satt opp i Reykjavik to år senere. Også der ble det tatt av programmet, av samme grunn som i Oslo. Komponistens notasjon var ubrukelig.

Det var høyst merkverdig for meg, som var til stede i 1965, å oppdage at den feilaktige fremstillingen ble gjentatt og forsterket av Oslo-Filharmonien i 2019, initiert av den daværende jubileumsproduksjonsleder og komponist Lars Petter Hagen.

I programboken for sesongen 2019–2020 ble det proklamert at komponisten nå endelig skulle få sin (posthume) oppreisning. Det er tvert imot de tre tidsvitnene som fortsatt lever – og våre avdøde kolleger – som har krav på oppreisning.

På vegne av mine kolleger og meg selv ser jeg frem til Oslo-Filharmoniens dementi av feilpubliseringene. Dette handler om etterrettelighet, presseetikk og historisk sannhet.

Kontekst fikk onsdag morgen svar fra Oslo-Filharmoniens kommunikasjonssjef Liv Beate Skavdahl, som sier at de ikke har noe å tilføye til denne saken.